Partit Nazzjonalista

politisk parti i Malta

Partit Nazzjonalista, PN (nasjonalistpartiet) er ett av de to dominerende partiene på Malta, det andre er Partit Laburista. Partiet er kristendemokratisk, liberal-konservativt[1] og for europeisk integrasjon. Etter valget i 2017 er partiet i opposisjon.

Partit Nazzjonalista
LandMalta
Leder(e)Bernard Grech (2020–)
Grunnlagt1880
IdeologiKristendemokrati konservatisme proeuropeisk
Politisk posisjonSentrum-høyre
Europeisk tilknytningDet europeiske folkeparti
Internasjonal tilknytningDen sentrumdemokratiske internasjonale, Den internasjonale demokratiske union
Nettstedwww.pn.org.mt

Historie rediger

I 1880 ble det første maltesiske partiet stiftet, under navnet Partito Anti-Riformista, senere ble parallelt Partit Riformista dannet. Partito Anti-Riformista var en sidevirkning av britenes ønske om å prege det maltesiske samfunnet med deres institusjoner og verdier, særlig det engelske språket. Partit Riformista samlet de anglofile modernistene, mens Partito Anti-Riformista ville ha en ny forfatning med lokal autonomi. Dette partiet ønsket seg også bibehold av det tradisjonelle maltesiske høyspråklige italienske språket. Disse to partiene samlet seg i 1887 til Partito Nazionale, som etter kort tid fikk navnet Partit Nazzjonalista.[2]

Ved valget i 1921 deltok fire partier, som snart slo seg sammen da valget var gjennomført. De likesinnede Partito Democratico Nazinalista og Unione Politica Maltese dannet i 1924 en koalisjonsregjering, og i 1926 fusjonerte de to partiene til Partit Nazzjonalista.[2]

PN har sitt partikontor i Pietà og eksisterer som et folkeparti. Det er orientert i kristeligdemokratisk retning, står den katolske kirke nær og ønsker å utvikle det maltesiske samfunnet til et bredt middelklassesamfunn. PN og Partit Laburista har ved valgene i årene etter andre verdenskrig vekslet om å ha regjeringsmakten.[2]

På europeisk plan er PN medlem av Det europeiske folkeparti.

Referanser rediger

  1. ^ «Parties and Elections in Europe». www.parties-and-elections.eu. Besøkt 13. januar 2022. 
  2. ^ a b c Ismayr, Wolfgang; Gross, Herman; Waschkuhn, Arno; Bestler, Anita (1999). «Parteiensysteme und innerparteiliche Willensbildung». Die politischen Systeme Westeuropas. s. 686. ISBN 9783322993090. 

Eksterne lenker rediger