Pans død

Sagnet om Pans død er et vandresagn som er kjent over et stort geografisk område. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog er sagnet ML 6070. I Norge er det nedtegna varianter fra alle landsdeler. Kjerna i sagnet er at det finnes vetter som lever side om side med menneskene, men som til vanlig er usynlige. Et menneske på reise hører en røst som ber ham overbringe et dødsbudskap når han kommer hjem. I norsk tradisjone er navnet på den døde ofte Dild. Budskapet er da Dild datt i eld, som også blir brukt som typetittel på sagnet. Men lokale varianter kan ha andre navn: I Telemark kan budskapet være Dagbak, Dagbak! bed 'en Nottfag til fara fort, lisle Tapp i fjølli er daud,[1]Helgeland kan det være: Du mann, hels ho Kyla at han Kjel er daud![2] og på Hålogaland kan det være: Hels han Krylekropp som 'pund bordet satt at han Bal i elden datt![3] Når den reisende kommer hjem og forteller hva han har hørt, gir et usynlig vesen seg til kjenne som pårørende (som regel mor) og forlater stedet i all hast.

Pan og Syrinx, ved Isaac Beckett. The National Portrait Gallery, London.

Den eldste trykte varianten av sagnet finnes hos Plutark, som i Moralia forteller om Epiterses, som under en sjøreise opplevde å bli liggende i vindstille utafor øya Paxos. Mange om bord hørte at det ble ropt fra øya på Thamus, som var skipets egyptiske los. Det ropes tre ganger, og når Thamus til slutt svarer, lyder det: «Når du kommer til Palodes, så meld at den store Pan er død!» Når skipet seinere driver forbi Palodes, roper Thamus budskapet inn mot øya, og det reiser seg et klagekor av mange stemmer der inne, men ingen er å se.

Plutark forteller videre at tildragelsen vakte oppsikt i Roma da mannskapet kom tilbake og fortalte om den. Keiser Tiberius iversatte en gransking for å finne ut mer om Pan, og rådgiverne hans kom til at det måtte være den greske satyren Pan, sønn av Hermes og Penelope. Sagnet er blitt brukt av tidlige kristne menigheter som et bevis på at de hedenske gudene forsvinner ved Kristi komme.

I Norge er sagnet alltid knytta til underjordsfolket, og Dild er et huldrebarn som har falt i ilden. Mora befinner seg usynlig blant menneskene, der hun i noen varianter er i ferd med å stjele med seg mat el.l. Når hun får dødsbudskapet, skriker hun opp og blir et øyeblikk synlig før hun springer vekk.

Peter Chr. Asbjørnsen har to varianter av sagnet i «En aftenstund i et proprietærkjøkken» fra 1845.

KilderRediger

ReferanserRediger

  1. ^ M. B. Landstad, Mytiske Sagn fra Telemarken, Oslo 1926, Norsk Folkeminnelags skrifter XIII, s. 113
  2. ^ Knut Strompdal, Gammalt frå Helheland III, Oslo 1939 Norsk Folkeminnelags skrifter 44 s.17
  3. ^ Johan Hveding, Folketru og Folkeliv på Hålogaland, Oslo 1935, Norsk Folkeminnelags skrifter 33, s.59f.