Otto I av Hellas
| Otto I av Hellas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Otto Friedrich Ludwig von Bayern 1. juni 1815[1][2] Salzburg[3][4] | ||
| Død | 26. juli 1867[1][2] (52 år) Bamberg[3][4] | ||
| Gravlagt | Theatinerkirche | ||
| Ektefelle | Amalie von Oldenburg (1836–) | ||
| Partner(e) | Jane Digby | ||
| Far | Ludwig I av Bayern | ||
| Mor | Therese av Bayern | ||
| Søsken | 7 oppføringer
Mathilde Karoline von Bayern, Adelgunde Auguste von Bayern, Hildegard Luise von Bayern, Alexandra Amalie av Bayern, Luitpold av Bayern, Maximilian II av Bayern, Adalbert von Bayern
|
||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Bayern, Kongeriket Hellas | ||
| Utmerkelser | Ridder av ordenen Det gylne skinn, Andreasordenen, Frelserens orden, Sankt Stefans orden | ||
Otto I av Hellas (gresk: Ὄθων, Βασιλεὺς τῆς Ἑλλάδος, født 1. juni 1815 i Salzburg, død 1867 i Bamberg) var konge av Hellas 1832–62.
Den greske nasjonalforsamlingen valgte i august 1832 den liberale bayerske prinsen Otto av Wittelsbach, sønn av Ludwig I av Bayern, til konge.
Et opprør i 1843 tvang ham til å kalle sammen nasjonalforsamlingen, og i 1844 gav han landet en grunnlov som etablerer et representasjonsystem med to kamre; senatet og deputertkammeret. Fra Bayern hadde kong Otto med seg folk som bosatte seg i landsbyer rundt Athen. Under andre verdenskrig ble deres etterkommere hentet hjem som folketyskere og som SS ønsket omplassert til nye tyske kolonier. De fikk plass i en leir i Passau, enda de ønsket seg hjem til Hellas.[5]
Gjennom hele sin tid som konge sto Otto overfor politiske utfordringer angående Hellas’ finansielle svakhet og myndighetenes rolle i kirkens anliggender. Hellas’ politikk var basert på landets tilknytning til de tre stormaktene Storbritannia, Frankrike og Russland, og Ottos evner og dyktighet til å skaffe seg støtte fra stormaktene var nøkkelen til hans grep om makten i Hellas. For å styrke egen posisjon forsøkte Otto å spille interessene til stormaktene opp mot hverandre uten å forverre situasjonen. Da Hellas ble blokkert av den britiske marine i 1850 og på nytt i 1853 for å forhindre at Hellas angrep Det osmanske rike under Krimkrigen, ble Ottos posisjon blant grekerne langt dårligere. Som et resultat var det et forsøk på å myrde dronningen og til sist den 13. februar 1862 brøt et nytt opprør ut, en militærrevolt som førte til at kongen ble avsatt 23. oktober 1862. Han døde i landflyktighet i Bayern i 1867.
ReferanserRediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
- ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Otto of Bavaria, 13036213
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 13. aug. 2015, 118787411
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Оттон I, 28. sep. 2015
- ^ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, Penguin books, ISBN 0-14-024159-0, s. 166-167
| Forgjenger: - |
Konge av Hellas |
Etterfølger: Georg I |