Otto Jørgensen
Otto Frederik Christian Jørgensen (født 4. august 1808 i København, død 2. mai 1858 i Saksild) var en dansk luthersk prest. Han var medlem av det danske Landstinget for Færøyene fra 1853 til 1855.
| Otto Jørgensen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. aug. 1808 København | ||
| Død | 2. mai 1858 (49 år) Saksild | ||
| Beskjeftigelse | Luthersk prest | ||
| Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Landstingsmedlem | |||
| 26. juli 1853–20. juli 1855 | |||
| Valgkrets | Færøyene | ||
Han var sønn av grossist Bartholomæus Jørgensen og Johanne Margaretha Lind. Han giftet seg i 1831 med Charlotte Christine Emilie Tøxen, datter av overlærer og senere literatus Jørgen Carsten Bloch Tøxen. Deres datter Charlotte Louise Johanne Jørgensen giftet seg med kommandant og folketingsmann Philip Dam.[1]
Etter Borgerdydskolen i 1826 var han lærer i noen år, så instituttbestyrer i København i 1832, og tok teologisk embedseksamen i 1834.[1] Det gikk noen år før han fikk et kall som sogneprest på Suðuroy på Færøyene. Både han og hustruen var skeptiske, men de ble oppmuntret av hans far, ettersom de var unge og «kunne forsøke sine krefter blant de halvville innfødte der oppe», som Samuel F. Samuelsen skrev i sine memoarer. De var ille til mote da de nærmet seg Færøyene, og «hun styrtet hen til sin mann og skjulte sitt ansikt ved hans bryst». Først da de ble hilset velkomne av losen, «våget hun å se opp og ble straks forbauset over mannens åpne, ærlige og vennlige vesen», og de fant seg raskt godt til rette på øyene. Samuelsens mor ble venninne med prestefruen.[2] Jørgensen ble sogneprest på Eysturoy i 1843 og prost på Færøyene i 1849.[3]
Som prost var han selvskrevent medlem av det færøyske Lagtinget.[3] Fra 1853 til 1855 var han også medlem av det danske Landstinget, enstemmig utnevnt av Lagtinget, etter å ha tapt valget til Folketinget mot Niels Winther med et hundretall stemmer noen måneder tidligere.[4] Både i Lagtinget og Landstinget ble Jørgensen en pådriver for å oppheve det kongelige handelsmonopolet på Færøyene. Han satt også i de lovforberedende utvalgene, og i 1856 trådde frihandelen i kraft.[5]
I 1854 var prestefamiliens sønner gamle nok til en høyere skole, så Jørgensen fikk et nytt kall som sogneprest i Saksild og Nølev i Århus stift.[1] Om prestefruens avskjed med Færøyene skrev Samuel F. Samuelsen at den var «nesten enda tyngre enn den hadde vært fra hennes egentlige fødeland i hennes ungdom».[2]
Referanser rediger
- ^ a b c Nielsen, Carl Frederik (1879). «Færøernes geistlige Stat eller Geistlighedens Personalhistorie i Færøernes Provstie». I Wiberg, Sofus Wilhelm. Supplement til personalhistoriske, statistiske og genealogiske Bidrag til en almindelig dansk Præstehistorie (dansk). Faaborg: L.B. Deichmann. s. 22–27. OCLC 865631231.
- ^ a b Samuelsen, Samuel F. (2008). Memoirer og Autobiografi (dansk). Redigert av Heri Kragesteen. Tórshavn: Mentunargrunnur Studentafelagsins. s. 31–34. ISBN 978-99918-43-84-1.
- ^ a b Dahl, Árni (2002). «Ævisøgur». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 2. Tórshavn: Løgtingið. s. 307. ISBN 978-99918-966-5-6. Arkivert (PDF) fra originalen 4. januar 2014.
- ^ Elberling, Victor (1949). Rigsdagens Medlemmer gennem 100 Aar 1848–1948 (dansk). 1. København: J.H. Schultz Forlag. s. 281.
- ^ Debes, Hans Jacob (1982). Nú er tann stundin… Tjóðskaparrørsla og sjálvstýrispolitikkur til 1906 – við søguligum baksýni (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 65–66. ISBN 99918-0-627-X.