Oslofeltets berggrunn

Oslofeltets berggrunn er beskrivelse av de typer av bergarter som finnes i Oslofeltet. Bergartene er inndelt i formasjoner.

Prekambriumtiden rediger

Det sørnorske grunnfjellsområde stikker opp i enkelte åser i Oslofeltet. Dette grunnfjellet ble dannet for 1500 til 1040 millioner år siden. Ekeberg og Nesodden er eksempler på slike høydeområder som er avgrenset av normalforkastninger.

Kambrosilurske skifre rediger

Vangsåsformasjonen rediger

Sandstein som utgjør en 125 meter tykk lagpakke fra begynnelsen av kambriumtidenRingsaker.

Alunskiferformasjonen rediger

Svart leirskifer som ble dannet i midtre kambrium- til tidlig ordoviciumtiden i Oslo. Skiferen består av mer enn 10 % organisk materiale og kan være rik på tungmetaller som vanadium og uran, og står for større Radonutslipp.

Formasjonen var utbredt over hele Norge og i Sverige øst til Ørebro-området. Den finnes også på De britiske øyer. Leirskifrene fungerte som et glideplan under skyvedekkene under den kaledonske fjellkjedefoldingen i Silurtiden, og finnes derfor i en tynn sone ved østkanten av fjellkjeden helt fra Rogaland til Finnmark.

Formasjonen er kjent for sitt store innhold av fossiler, særlig trilobitter (Olenider) i den kambriske delen og graptolitter (Rhabdinopora) i den ordoviciske delen

Ordoviciumtiden rediger

  • Alunskiferformasjonen (øvre del)
  • Bjerkåsholmformasjonen
  • Tøyenformasjonen
  • Hukformasjonen
  • Elnesformasjonen
  • Vollformasjonen
  • Arnestadformasjonen
  • Frognerkilformasjonen
  • Nakkholmformasjonen
  • Solvangformasjonen
  • Venstøpformasjonen
  • Grimsøyformasjonen
  • Skjerholmformasjonen
  • Skogerholmformasjonen
  • Husbergøyformasjonen
  • Langøyene- og Langåraformasjonen

Siluriske kalklag rediger

  • Solvikformasjonen
  • Rytteråkerformasjonen
  • Vikformasjonen
  • Skinnerbuktformasjonen
  • Malmøyformasjonen
  • Steinsfjordformasjonen
  • Sundvollgruppen

Permtiden rediger

Rombeporfyr er den vanligste bergarten i Oslofeltet.

Kvartærtiden rediger

Israndavsetninger fra isavsmeltingen etter siste istid. Mest kjent er Raet ved Larvik. Videre finnes store forekomster av sand på Romerike.

Se også rediger

Litteratur rediger

  • Hans Arne Nakrem og David Worsley: Jordas eldste oldtid. I: Ramberg et al. (red): Landet blir til. Norges geologi. Norsk geologisk forening 2006.