Organum (fra gammelgresk ὄργανον, organon, «organ, instrument, redskap»[1] refererer generelt til monofonisk kirkesang eller gregoriansk sang (engelsk plainchant) uten akkompagnement, men med minst en stemme ekstra for å øke harmonien. At to eller flere stemmer sang parallelt med hverandre karakteriseres som organum, og refererer til den flerstemte korsangen som ble brukt i kirker og klostre til gudstjenester og tidebønner i den katolske kirke. Organum ble utviklet i middelalderen.

En noteside fra Pérotins Alleluia nativitas.

Avhengig av toneart og kirkesangens form kan en støttende og lavere tone bli sunget på den samme teksten, eller at melodien ble fulgt i en parallell bevegelse (parallel organum) eller en kombinasjon av de to. I sin eldste form involverte organum to musikalske stemmer: en gregoriansk kirkemelodi, og den samme melodien omdannet av en konsonant (medlyd) intervall, vanligvis en ren kvint eller kvart. I disse tilfellene kunne komposisjonen ofte begynne eller avsluttes i samklang hvor den andre stemmen ble holdt i den opprinnelige tonen inntil første del hadde nådd en kvint eller kvart fra hvor begge stemmene fortsatte i parallell harmoni (samklang) med den motsatte prosessen i avslutningen. Organum ble opprinnelige improvisert; en sanger utførte en melodi fra noter (vox principalis), og en annen sanger sang en annen melodi «på stedet» som ikke var nedskrevet (vox organalis). Med tiden begynte komponister å skrive tilleggsarrangement som ikke var kun enkel transponering, og således ble sann polyfoni (flerstemt) sang født.

Eksempler på flerstemt sang; organum:

Betegnelsen gregoriansk sang kommer fra pave Gregor I den store, som var pave på siste halvdel av 500-tallet, og som systematiserte bruken av sangen i gudstjenesten i Liber Magnum (Den store bok). Han opprettet også en sangskole i Roma, Schola Cantorum, som ga opplæring i hvordan denne sangen skulle fremføres.

Referanser

rediger
  1. ^ Organon, A Greek-English Lexicon, Liddell and Scott, hos Perseus