Operaelskeren er en roman fra 1966 av den danske forfatteren Klaus Rifbjerg.

Operaelskeren er en satirisk samtidsroman, der Rifbjerg utleverer hulheten og selvbedraget hos en mann av det høyere borgerskap. Hele teksten er komponert som hovedpersonens dagboksopptegnelser i tidsrommet februar til april, en dagbok som det har blitt tvingende nødvendig for han å skrive. Dagboka gir gjennom tilbakeblikk en oversikt over hans liv fra barndommen av og fram til nåtida, med vekt på det siste årets begivenheter. Det er også en ironisk roman, idet hovedpersonen framstiller seg selv på en åpenbart fordreid måte, slik at leseren mellom linjene må skape seg et inntrykk av personen.

Helmer Franck er professor i matematikk ved universitetet i København, og har dertil en del innbringende verv i nærings- og organisasjonsliv. Han er gift med legedatteren Ellen; de har to barn i skolealder. Franck er en mann som vet å nyte livets goder på solsida av samfunnet; særlig har han en forkjærlighet for gode viner, utsøkte middager og sigarer. I noen grad er han politisk aktiv på den konservative siden. Han lever et velordna liv der rasjonalitet og kontroll råder. Han omtaler Ellen som sin beste venn og støtte. Hen elsker henne og hun elsker han og gir han gjennom sitt fornuftige og kontrollerte vesen den støtten han trenger.

Det som har skjedd, er at han under en konferanse i Oslo har innledet et forhold til operasangerinnen Mira Hjelm. I begynnelsen en stormende forelskelse og svimlende utvidet livsfølelse, samtidig som han tror at han uten vanskelighet skal kunne få Ellen til å forstå og godta det som er skjedd. De er begge frigjorte og fornuftige mennesker som aksepterer hverandres valg.

Det viser seg å bli umulig for han å fortelle Ellen om forholdet, og det blir til slutt hun som må spørre han like ut om det er en annen. Ellen lar seg overtale til å tillate at han treffer Mira igjen for å finne ut av følelsene sine. Etter hvert makter han verken å snakke åpent med Mira eller Ellen, og han begynner å arrangere møter med Mira i hemmelighet.

Til slutt blir det åpenbart at han er ute av stand til å få kontakt med både sine egne, Miras og Ellens følelser. Alle tre lider, og dagboka avspeiler en nedadgående moralsk kurve hos hovedpersonen, akkompagnert av et stadig stigende alkoholforbruk. Til slutt er alt borgerlig-liberalt ferniss borte, og han står tilbake som en avstumpet kyniker.

Teksten er et eksempel på høyt oppdrevet språkkunst med en overgiven humor som imidlertid blir mer og mer svart.