Oljevalutakrigføring

økonomisk teori

Oljevalutakrigføring henviser til en teori om at en av hoveddrivkreftene bak USAs utenrikspolitikk har vært den amerikanske dollarens status som verdens oljevaluta. Ordet ble først brukt av William R. Clark, som skrev boken Petrodollar Warfare.

Teorien rediger

Mye av handelen av olje i verden blir gjort i amerikanske dollar. Ifølge tilhengere av oljevalutakrigføringsteorien, skaper de fleste lands behov for å importere olje samtidig et behov for store reserver med amerikanske dollar for å importere olje. Dette skaper et vedvarende behov for amerikanske dollar, og presser valutakursen oppover uavhengig av den økonomiske situasjonen i USA. Dette lar, ifølge denne teorien, den amerikanske staten tjene penger på seigniorage og å utstede obligasjoner med lavere rente enn de ellers kunne gjort. Som et resultat av dette kan den amerikanske staten drive med større underskudd enn de fleste andre stater. En sterkere dollar betyr også at varer importert inn til USA er relativt billige.

En annen side av teorien er også at oljeprisen i USA er mer stabil enn andre steder, siden importørene ikke trenger å bekymre seg for variasjoner i oljeprisen i samme grad. Siden USA importerer mye olje, er også markedet i USA tungt avhengig av tilgjengeligheten av olje og raffinerte produkter slik som flydrivstoff, diesel og bensin. Siden oljeprisen kan være en viktig politisk faktor, er den amerikanske regjeringen sensitiv ovenfor oljeprisen.

Politiske opponenter til USA har derfor en viss interesse av å flytte valutaen olje handles i over til euro eller andre valutaer. EU kunne på samme vis teoretisk sett tjene på samme vis hvis euro erstattet dollar som oljevaluta.

Historie rediger

Petrodollar-systemet oppstod tidlig på 1970-tallet i etterspillet av Bretton Woods-kollapsen. Ifølge Clark fryktet president Richard Nixon og hans utenriksminister, Henry Kissinger, at flukten fra den internasjonale gullstandarden kunne føre til et plutselig fall i den globale etterspørselen for amerikanske dollar[1]. Dette, kombinert med et økende budsjettunderskudd og kostnader som følge av Vietnamkrigen, førte til at en rekke møter ble avholdt mellom Henry Kissinger og den saudiarabiske kongefamilien.[trenger referanse] Utfallet av møtene ble en avtale der USA forpliktet seg til å gi militær beskyttelse for Saudi-Arabias oljefelt, og til gjengjeld ville Saudi-Arabia kun prise sin olje i amerikanske dollar, og nekte å selge olje for noen som helst annen valuta.[trenger referanse]

Innen 1975 hadde alle de oljeproduserende landene i OPEC inngått avtaler om å handle olje i amerikanske dollar, og å investere overskuddet i amerikanske fond, i bytte for lignende tilbud fra USA.

Politiske hendelser rediger

I 2000 konverterte Irak alle sine oljetransaksjoner under Oil for Food-programmet til euro.[2] Da USA invaderte Irak i 2003, ble oljesalget igjen basert på amerikanske dollar.

Regjeringen i Iran tar teorien om oljevalutakrigføring som fakta, og har forsøkt å etablere sin egen iranske oljebørs, hvor olje handles i gull, euro, dollar og japanske yen.[trenger referanse] I midten av 2006 indikerte Venezuela støtte til Irans beslutning om å tilby olje for euro.

Referanser rediger

  1. ^ Clark, William R. (2005). Petrodollar Warfare. Canada: New Society Publishers, s. 20. ISBN 0-86571-514-9.
  2. ^ http://www.rferl.org/features/2000/11/01112000160846.asp