Olav Audunssøn i Hestviken
Olav Audunssøn i Hestviken er en roman i to bind av Sigrid Undset: Olav Audunssøn i Hestviken som utkom i 1925, etterfulgt av Olav Audunssøn og hans børn i 1927. Sammen med Kristin Lavransdatter dannet tobindsverket om Olav Audunssøn grunnlaget for at Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, tildelt henne «spesielt for hennes mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen».[1]
Det er første bok i tobindsverket om Olav Audunssøn som hele livet fører kampen mellom egen vilje og Guds lov. Handlingen foregår rundt Oslofjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. Olavs sjelekvaler dreier seg om de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn. Fortellingen om den unge Olav og Ingunns reise til Hamar der de oppdager hverandre som mann og kvinne, er en vakker kjærlighetshistorie. Men alt har sin pris, og mørke krefter driver inn i Olavs sinn og gjerning.
Bøkene er skrevet umiddelbart etter at Undset konverterte til katolisismen. De presenterer da også et tema som er klassisk innenfor kristen etikk. Hovedpersonen, Olav Audunssøn, er en tragisk skikkelse. Han er en oppriktig og from mann som føler seg utstøtt og fordømt for en ungdomssynd: Han drepte mannen som var far til hans festemø Ingunns sønn, men han skrifter og soner aldri sin skyld. Som tiden går, blir det umulig for ham å tilstå drapet, uten å samtidig forråde sin elskede hustru og ødelegge hennes gode navn og rykte; og samtidig kunngjøre at hennes sønn og eneste barn ikke er Olavs.
Olavs slektsgård Hestviken ligger i Follo, på østsiden av Oslofjorden. Undset beskriver stedet nøye ut fra områdets topografi og gårdsnavn. Det er blitt lokalisert til Emmerstadbukta sør for Hvitsten, men hun har beskrevet selve gården og dens nærmeste omgivelser fritt i forhold til stedets faktiske topografi.
Olav Audunssøn og hans barn er andre boken i tobindsverket om Olav, der han fortsetter sin kamp for å forstå livet og de sterke kreftene som driver menneskene. Selv om Olav ønsker å leve et godt og riktig liv, floker det seg til for ham, og kampen mellom egen vilje og Guds lov blir sterk og farlig. Først bortforklarer Olav sin egen skyld og klandrer Gud og omgivelsene for de ulykker som skjer, og for at hans gjerninger gjenspeiles i barnas skjebner. Men til slutt innser han eget behov for tilgivelse, skrifte og botsgang.[2]
Odd Eidem bilte en gang med Sigrid Undset over Ringsakerhøyden. Han stanset ved Siljuåsgårdene, der Ingunn satte bort barnet sitt. Undset gikk ut av bilen og stilte seg ved skigarden. Hun hadde aldri vært på stedet før, og nå stirret hun ned på gårdene som lå der svarte i den lyse sommernatten, og sa lavt: «Ja, her kom hun, Ingunn.»[3]
Referanser rediger
- ^ «Sigrid Undset», Bokselskap.no
- ^ Olav Audunssøn og hans barn (engelsk). Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 19. januar 2017.
- ^ Lars Roar Langslet: «Sigrid Undset, mai 1982», Mennesker og milepæler (s. 35), Cappelens forlag, ISBN 82-02-112427
Eksterne lenker rediger
- undset.no
- (no) «Sigrid Undset» i Store norske leksikon