Norsk buhund

Norsk buhund
Buhund
Norsk buhund
HundetypeSpisshund
OpprinnelseNorge Norge
Egenskaperfamiliehund, gårdshund, gjeterhund
Forventet livsløp12-14
StørrelseMedium (10-18 kg)
Passer forErfarne friluftsfolk
Anerkjennelser
FCIGruppe 5, seksjon 3 (FCI #237)
AKCIngen
CKCHerding
KCPastoral
UKCNorthern Breeds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Norsk buhund er en norsk spisshundrase. Det er en allsidig gårdshund og antas å være en gammel rase. Buhund har vært brukt til å gjete sau, geit, storfe og hester. Buhunden har også vært brukt til jakt på elg, rådyr, rev og skogsfugl. Den har fungert som vakthund og har i moderne tid blitt vanlig som familiehund. Buhunden er litt under middels stor med kvadratisk fasong. Halen er stramt opprullet og ørene er spisse og står rett opp. Av gemytt er den våken, energisk, modig og vennlig overfor mennesker.[1]

De eldste funnene i Norge er av en spisshundtype som ligner norsk buhund, men ingen kan knytte slike funn til bestemte raser. Likevel er det på grunnlag av de store likhetene stor sannsynlighet for at disse tidlige norske hundene er nært beslektet med norsk buhund. Buhunden er Norges nasjonalhund.[2][3]

Opprinnelse og alderRediger

Navnet betyr boplasshund eller gårdshund. Under utgravingen av Gokstadskipet i Vestfold ble det funnet skjelettrester etter noe en liten spisshund som minner om buhund. At hundene var lagt i skipsgrav tyder på at den tilhørte dagliglivet.[4][1]:10 I Bø i Vesterålen er båtgrav fra før år 1000 undersøkt nøye. En kvinne var gravlagt og sammen med den døde var en liten spisshund (omtrent som en buhund) som kan ha blitt avlivet for å bli lagt i graven.[5]

Spisshundene generelt er trolig blant de eldste hunderasene og kan være opphav til alle hunderaser.[6] Typen har trolig eksistert i Norge siden lenge før vikingtiden (800-1050 e. Kr.), men som hunderase er den av mye nyere dato. Alt mot slutten av 800-tallet er det registrert buhundlignende hunder på både Shetlandsøyene, Island og Grønland, dit de kom med norske vikinger og busettere. Man[hvem?] mener derfor at buhunden kan ha vært en viktig progenitor for både sheltie og islandsk fårehund, men graden av slektskap er uklar.

På begynnelsen av 1900-tallet var rasen i sterk tilbakegang i Norge, dels fordi nye importerte raser ble stadig mer populære, og dels på grunn av. Det var særlig Jon Sæland, statskonsulent i sau- og geitavl, som på 1920-tallet arbeidet for å bevare rasen. I 1926 utarbeidet han en rasebeskrivelse. Det var særlig i Rogaland hunderasen ble bevart. Sæland tok i Norsk Kennelklubbs tidsskrift i 1924 til orde for en allsidig norsk gårds- og gjeterhund. Sæland så da ikke for seg en strengt definert rase og han på. Han pekte blant annet på at i deler av landet hadde grå og svarte dyrehunder (elghund) fungert som gårdshund. Særland foreslo at islandshunden skulle få status som norsk buhund. På den tiden var islandshunden en god del brukt som gjeterhund i Norge. Islandshunder hentet fra Island til Norge på 1800-tallet ble til dels krysset med eksisterende buhunder. Sæland selv importerte hunder fra Island. Kennelklubben ville i stedet gjenreise den norsk buhunden basert på norske avlsdyr og ikke ved å importere islandske. Sæland sluttet seg til Kennelklubbens syn og begynte å lete etter norske hunder som grunnlag for systematisk avl.[1]:18-19 Hos sauebonden Jesper Ravndal i Gjesdal fant Sæland i 1925 hannhunden Flink som var en god gjeterhund og hadde ønsket eksteriør. Flink ble brukt til avl og var modell for rasestandarden vedtatt i 1926. Norsk buhund klubb ble stiftet i 1939.[7] På Sælands initiativ ble buhunder utstilt på småfesjå (saueutstillinger).[8]

Sæland skrev at det tidligere var vanlig at buhunden ble oppavlet i fjøset og ble dermed vant med å være der husdyrene var og fulgte husdyrene på beite hele dagen. Buhunden ble vakthund av seg selv uten særlig opplæring ifølge Sæland, mens buhunden måtte læres opp til å være gjeterhund. Den største utfordringen er å få buhunden lydig ifølge Sæland.[9] Den første utstillingen for buhunder ble holdt i 1925 på Ålgård i regi av Jon Sæland. Hundetypen var på den tiden også kjent under navnet «sauehund». Hunden var mest kjent på Sør-Vestlandet. I 1926 var 6 buhunder påmeldt til Norsk Kennelklubs utstilling i Oslo. I 1915 hadde 3 hunder blitt utstilt under navnet islandshund. I 1926 godkjente Kennelklubben Sælands forslag til rasestandard som la til grunn at buhunden skulle ha en kort og kraft men lett kropp. Fargen kunne være «meget varierende» med sort, grå, blakk og rød blant de godkjente fargene. Av gemytt skulle den være stridbar og modig.[10]

Rasen er fortsatt truet.[11] Buhunden regnes som nær kritisk truet fordi det er under 100 avlstisper (FAOs kriterier i 2018). Med få avlsdyr er det fare for innavl og det kan være nødvendig å bruke avlsdyr fra andre raser. Sort elghund og lundehund er i samme situasjon, men ikke grå elghund som avles i mye større antall.[12][13] Sæd oppbevares i en nasjonalgenbank i tilfelle akutt fare for rasen.[14]

Buhund har likhetstrekk blant annet med norrbottenspets.[15] Flere nordiske hunder som buhund, norsk elghund sort, lundehund, norbottenspets og finsk spets har trolig en stor del av sitt opphav i laikahunder.[6]

Utseende, anatomi og fysikkRediger

 
Blakk buhund, hvor man tydelig ser den krøllete halen.
 
Svart buhund

Norsk buhund er en typisk spisshund, litt under middels stor og med en kvadratisk tett og kraftig kropp. Den har tett stående pels og spisse ører. Ifølge Buhundklubbens rasestandard av 1997 kan fargen være blakk (fra lys til rødgul) eller ensfarget svart (med minst mulig hvite flekker og minst mulig bruntone). Halen bæres i en stram krøll over rygglinjen (halen kan henge ned når hunden er redd). Størrelsen for hannene er ca. 43–47 cm i mankehøyde, mens tispene er ca. 41–45 cm høye. Vekten kan variere fra 10–18 kg, og hannene er gjerne tyngst.[1]:11, 74

Buhunden finnes i fargene blakk og svart. Fargen blakk varierer fra lys beige, nesten hvit, til en mer gyllen rød/oransje. Fargen svart kan inneholde noen hvite markeringer på bryst, poter og hals, men skal ut ifra rasestandarden ha færrest mulig innslag av hvitt i pelsen.[1]:74 Lyse hunder kan ha sorte hårspisser. Pelsen har tøtt, myk underull og stri, glatt, halvlangt og godt dekkende overhår. Grå farge er diskvalifiserende ifølge rasestandarden. Pelsen skal ikke være lang, bløt eller bølgete.[4][16]

Ifølge rasestandarden ansees blant annet nervøsitet og svakt opprullet hale som feil, og aggressivitet, ikke stående ører og avvikende farge ansees som diskvalifiserende feil.[1]:74

BruksområdeRediger

Gravfunn fra vikingtiden viser at spisshunder av buhundtype var vanlig i Norge.[trenger referanse] Den ble brukt som gjeter- og gårdshund. Hundens egenskaper som gjeterhund var trolig en viktig grunn til at rasen ble bevart tidlig på 1900-tallet. Fra 1950 har den i stadig mindre grad blitt brukt som gjeterhund noe som dels skyldes omlegging av husdyrholdet dels import av rendyrkede gjeterhunder som border collie med spesielt instinkt. I stedet har buhund i stor grad blitt en familiehund også i bystrøk. Border collie er lett å dressere og har sterkt instinkt for å hente inn enkeltdyr og samle flokken, mens buhunden med sin skarpe bjeffing egner seg til å drive store flokker.[1]:116

I dag har buhunden en allsidig bruk, både som gjeterhund, gårdshund, jakthund og selskapshund. I jaktbruk har rasen blitt benyttet til jakt på elg og hjortedyr, eller fugl og ekorn. Den har også gode egenskaper som vakthund.[1] I likhet med finsk spets regnes den som en halsende fulgehund.[17] Det finnes eksempler på at buhund har vært brukt som tjenestehund for døve.[1]:57

Hovedbruken av norsk buhund er siden 1950-tallet vært mest brukt familiehund (selskapshund).[1] Den kraftige pelsen gjør at den tåler snø og kulde godt. Den er energisk og utholdende og trenger vanligvis mye mosjon.[18]

Lynne og væremåteRediger

Buhunden er energisk av natur og trives best når den får regelmessig mosjon og hjernetrim.[trenger referanse] Buhunden er vanligvis stridbar og modig av natur noe som krever en fast hånd i dressuren.[1] Siden buhunden har blitt avlet frem som gårds- og jakthund, ligger varsling og losing naturlig for de fleste buhunder. Varslingen kan variere noe fra hund til hund, og ut ifra gener, bosted og dressur.

Andre faktaRediger

Buhundene har et sterkt gjeterinstinkt. Graden av dette varierer fra hund til hund, og ut ifra dressur. Dette instinktet kan svekkes dersom hunden får nok mosjon og psykiske utfordringer, men er likevel en naturlig del av buhundens genetikk.[trenger referanse]

Rasen kan være utsatt for arvelig hofteleddsdysplasi og øyeproblemer. Buhundklubben tillater ikke avl på hunder med slike lidelser.[1]:30 Det er liten forekomst av hofteproblemer og rasen regnes som relativt lite utsatt for sykdommer. De lever vanligvis 10 til 15 år og kan bli opp til 20 år gamle.[18]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Norsk buhundklubbs jubileumsbok om buhund: historikk 1939-1999. [S.l.]: Norsk buhundklubb. 1999. ISBN 8299550904. 
  2. ^ Opstad, Otto (1987). Skipshunden Bamse - om buhunder og andre brukshunder. Oslo: Atheneum. 
  3. ^ Folkvord, Torbjørg (1999). Norsk buhundklubbs jubileumsbok om buhund. Historikk 1939-1999. Norsk buhundklubb. ISBN 8299550904. 
  4. ^ a b Roig, Olaf A. (1958). Hundene i farger. Oslo: Aschehoug. 
  5. ^ Huleboere ; Båtbegravelse ; Ål ; Kunst. Tromsø: Tromsø museum. 1991. 
  6. ^ a b Ravna, Øyvind (1995). Skogsfugljakt med skjellende hund: vår urgamle jakttradisjon lever fortsatt. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252919960. 
  7. ^ Andersson, Stellan (1997). Våre jakthunder: bruksområder, rasebeskrivelser, kommentarer. Oslo: Se og hør forl. ISBN 8206027874. 
  8. ^ Moen, Olav (1977). Småfesjåa i Oppland: gjennom 50 år (1927-1977). [S.l.]: [s.n.] 
  9. ^ Sæland, Jon (1942). Sau til fjells: upplæring av buhund. Oslo. 
  10. ^ Lie, Helge (1998). Hunder og hundesport gjennom 100 år: Norsk kennel klub 100 år. Oslo: Klubben. ISBN 8290430132. 
  11. ^ «– Norske hunderaser er utrydningstruet». www.dt.no (norsk). 12. november 2013. Besøkt 25. januar 2020. «Trauste, norske hunderaser står i fare for å bli utryddet.» 
  12. ^ Hundesport nr 2, 2011, s. 20 http://www.buhund.no/xnbk/dokumenter/hsp_02_2011_side_19_21.pdf
  13. ^ Nina Sæther, Kjersti Bakkebø Fjellstad og Morten Rasmussen (2018): Nøkkeltall fra Norsk genressurssenter 2017. Status for bevaringsverdige husdyr, skogtrær og nytteplanter, NIBIO, rapport nr 77, 2018. https://nibio.brage.unit.no/nibio-xmlui/bitstream/handle/11250/2501830/NIBIO_RAPPORT_2018_4_77.pdf
  14. ^ «Dunker - Nibio». www.nibio.no. Besøkt 26. januar 2020. 
  15. ^ Alderton, David (1993). Hunder. Oslo: Teknologisk forl. ISBN 8251203759. 
  16. ^ Asp, Øivind (1992). Hundene våre: de 120 vanligste hunderasene. Oslo: Fredhøi. ISBN 8204025785. 
  17. ^ Henning, Karl (1916-) (1983). Jakthunden. Oslo: Norges jeger- og fiskerforbund ; Oslo : Landbruksforl. ISBN 8252906257. 
  18. ^ a b Antonsen, Ellinor (1992). Den norske hundeboka. Sunndalsøra: Ulvund tekst & forlag. ISBN 8291132003. 

Eksterne lenkerRediger