Norgesbataljonen

Norgesbataljonen er navnet brukt på en frivillig svensk styrke organisert og trent av svenske myndigheter, i Sverige, i andre verdenskrigs siste måned. Styrken kom aldri i aktiv tjeneste.

Bakgrunn

Spørsmålet om bruk av svenske frivillige ble høsten 1944 og våren 1945 flere ganger diskutert i svensk presse, i den svenske regjeringen og mellom svenske politikere og Den norske legasjonen i Stockholm. Tanken om svensk innsats i Norge etter mønster av svenske Finlandsfrivilliges aktivitet under vinterkrigen, ble presset fram av svingninger i den svenske opinionen etter at Tyskland var kommet på defensiven. Opplysninger om tyskernes bruk av den brente jords taktikk i Finnmark og den nazistiske terrorbølgen i Norge våren 1945, som nå ble slått opp i svensk presse, vakte allmenn harme.

Den norske eksil-regjeringens første prioritet i forholdet til Sverige var på dette tidspunktet var å få lettet restriksjonene på de norske polititroppene satt opp i landet. Samtidig pågikk det sonderinger rundt mulighetene for en svensk intervensjon i Norge, dersom en slik forespørsel skulle komme fra norske eller allierte myndigheter. I desember 1944 ble det gitt tillatelse til å sende to kompanier fra Rikspolitiet inn i Finnmark, men de øvrige, ønskede lempningene lot vente på seg. Tanken om svensk intervensjon på de alliertes side ble i februar 1945 avvist av den svenske regjeringen. Imidlertid var det nå et økende, innenrikspolitisk press på de svenske myndighetene for å åpne for frivillig, svensk deltakelse på norsk side. Svensk-norska frivilligförbundet, en organisasjon som siden høsten 1944 blant annet hadde drevet fysisk forstring med tanke på framtidig krigsdeltakelse i Norge, sendte 15. mars en oppfordring til den svenske overkommandoen om at dets 200 medlemmer måtte innkalles til militær opplæring. Den 5. april godkjente forsvarsminister Per Edvin Sköld innkalling av en styrke av høyst bataljons størrelse (1000 mann) for oppsetning under svensk kommando, på svensk jord og i svenske uniformer, mot at den norske staten påtok seg å betale kostnadene.

Oppsetning

Etter at beslutningen om «Norgesbataljonen» ble gjort kjent i svensk presse 6. april, økte Svensk-norska frivilligförbundets medlemstall i løpet av få dager til over 1000. Den 19. april gikk forbundet ut med en stor vervningskampanje i svenske aviser, hvilket ytterligere øket tilstrømningen. Innen 22. april hadde 3000 frivillge meldt seg. Også et stort antall kvinner meldte seg til tjeneste som sykepleiere.

Kaptein H. G. Falkenberg ble utpekt til bataljonssjef. 23. april ble fastsatt som første innkallingsdag. Blant de innkalte var Gösta Benckert, som i april 1940 hadde ledet et kompani Finlandsfrivillige i forsvaret av Kongsvinger festning. Han ble utpekt som sjef for bataljonens tredje kompani. Trossnäs, ti mil fra grensen mot Norge, ble utpekt som øvingsområde. Den svenske Arméinspektionen bestemte at bataljonen først og fremst skulle trenes i «partisankrig», med vekt på sprengnings- og minetjeneste, strid i tettbygd strøk, fri strid og skyting. Dette til tross for at norske myndigheter hadde gitt uttrykk for at det man først og fremst trengte var artilleri, siden de norske polititroppene inntil nylig var blitt nektet dette.

Den 12. mai 1945 sendte den norske regjeringen et telegram til den svenske statsledelsen der den uttrykte sin varmeste takknemlighet for at svenske frivillge hadde vært villige til å risikere sine liv for Norge, men at man under de rådende forholdene ikke fant deres bistand nødvendig.

Litteratur

• Charlotta Sjöstedt: I skuggan av ett hjälteland, Hjalmarson & Högberg, Stockholm, 1999