Nordisk stil
- Se også Hundekjøring
Nordisk stil er et begrep som brukes innen arkitektur, design og kunsthistorie.[1]
Arkitektur rediger
Innen arkitekturen beskriver begrepet en stil som faller innen modernismen. Den kjennetegnes av enkel design med rene linjer og måten man omgås med materialer og lys på. Arkitekter som kan regnes som bidragsytere til stilen er for eksempel Alvar Aalto, Gunnar Asplund, Sverre Fehn og Arne Korsmo.
Kunsthistorie rediger
Innen kunsthistorien omfatter det ulike ornamentale stilarter fra ulike perioder. Begrepet kan brukes på flere ulike måter, generelt som en samlebetegnelse for stiler med likhetstrekk, men som stammer fra flere ulike epoker. Mer spesifikt, om stilen i bronsealderens norden, eller om nordens folkekunst innen for eksempel treskjæring, rosemaling eller andre former for husflid.
Alle stilartene som nevnes i denne artikkelen har hatt ulike grader av popularitet, og har blitt opptatt i nordisk husflid i varierende grad. Dyreornamentikken har blitt tilpasset slik at den kunne brukes i ulike teknikker, for eksempel i metall, tre og tekstil. Ornamenter fra bronsealderen har blitt tatt i bruk til smykker og andre metallobjekter blant annet i Danmark og Norge. I Sverige har de geometriske mønstrene funnet sin plass innen treskjæringen. Generelt kan man si at disse stilartene brukes av alle, fra hobbyister til kunstnere og arkitekter.
Det er vanskelig å si hvilken symbolsk verdi eller betydning som dyreornamentikken hadde for menneskene som laget ornamentene.
Den generelle betydningen rediger
Den mest generelle betydningen viser til dyreornamentikken som blant annet finnes tilbake på objekter fra midtre og yngre jernalder, folkevandringstiden og vikingtiden. Denne gruppen kan deles inn i flere stilretninger,
- den eldre, i denne er hovedtrekkene felles for alle germanske folk i folkevandringstiden. Hovedmotivene er dyrehoder, noen få dyr gjengis mer eller mindre naturtro og flatedekkende ornamenter av vridde, ofte brede og fyldige dyrekropper med et forben, et bakben og hale. Videre finnes fugler og av og til slangelignende dyr. Takket være at de ulike kroppsdelene har blitt sett som selvstendige ornamenter, har merkelige og eventyrlige sammensetninger oppstått. De reneste eksemplene på denne slags ornamentikk finner vi blant de ulike metallobjektene som har blitt funnet på Gotland.
- den yngre stilarten har røtter i Irland og kjenner flere ulike karaktertrekk og variasjoner. Den ble brakt til norden i vikingtiden, blant annet som et resultat av handel og plyndringstokt. Dyreformene i denne stilarten har en lang kropp, ofte er dyrenes lemmer omformet til flatedekkende ornamenter som flettes i hverandre på mange vis. Andre enklere lineære motiv og sløyfer / valknuter føyes til disse. Siden dyrene ble avbildet uten ben, ble dyrene selv mer slange- eller dragelignende. Den eldste formen av disse dekorasjonene opptrer på metallobjekter fra flere steder i Norden, mens den yngste finnes for eksempel på svenske runestener og i norske stavkirker som for eksempel Urnes. Disse eksemplene viser oss at denne ornamentikken har blitt brukt både innen kunsten i den eldste kristne kirken (romansk stil).[2]
Mer spesifikk tilnærming rediger
Uttrykket nordisk stil brukes også om bronsealderens ornamentikk, som består av geometriske mønstre som sirkler, spiraler, og sikksakklinjer, og av former som gjengir sverd, dolker og kniver eller lignende.
Husflid rediger
Blant annet på 18- og 1900-tallet ble begrepet brukt for å beskrive ornamenteringen som dekorerte husflidsobjekter som skrin, banketrær, smørformer osv. Motivene her er sirkler, rosetter, hjerteformer, og (a)symmetriske bladmønstre. En del av disse mønstrene er ikke typisk nordiske, men finnes også for eksempel i deler av Tyskland.
Referanser rediger
- ^ Deler fra nordisk familjebok (1887)
- ^ Sophus Muller: Dyreornamentiken i Norden, 1880
Litteratur rediger
- Glambek, Ingeborg; Det nordiske i arkitektur og design sett utenfra, Oslo 1997, ISBN 87-7407-196-3
- Muller, Sophus; Dyreornamentiken i Norden, 1880