Wikipedia

Norah Lange

norsk-argentinsk forfatter

Norah Lange (født Nora Lange; 1905–1972) var en argentisk forfatter av norsk opphav. Hun var sentral i det litterære avantgarde-miljøet i Buenos Aires i 1920- og 1930-årene. I 1920-årene debuterte hun med tekster i de ultraistiske tidsskriftene Prisma, Proa og Martín Fierro. Hun skrev i hovedsak poesi og romaner, to delvis selvbiografiske bøker og utga to samlinger taler.

Norah Lange
FødtNora Lange
23. okt. 1905[1][2][3]Rediger på Wikidata
Buenos Aires[4]
Død5. aug. 1972Rediger på Wikidata (66 år)
Buenos Aires
BeskjeftigelseSkribent,[5] romanforfatter, lyriker
EktefelleOliverio Girondo (1943–1967)[6]
FarGunnar Lange
NasjonalitetArgentina
GravlagtLa Recoleta gravplass
SpråkSpansk[7]
UtmerkelserGran Premio de Honor de la SADE (1959)[8]
SjangerPoesi, memoar
Norah Lange på Commons
Familiefoto fra 1911. Norah Lange som seksåring ytterst til høyre
Norah Langes familie i Colonía Alvear, 1911. Bak fra venstre: Berta, Juan Carlos, Gunnar, Irma og Norah. Foran fra venstre: Ruth, Haydée og Maria Cristina
Oliverio Girondo

Hun mottok den høyeste argentinske litteraturprisen, «Grand Premio de Honor», i 1959, men etter sin død har hun vært mer omtalt som Jorge Luis Borges' muse enn som forfatter. Først etter 2000 er noen av bøkene hennes blitt oversatt til andre språk, og interessen for bøkene hennes vokser.

Bakgrunn

rediger

Lange var én av ni søsken, barn av den norske innvandreren Gunnar Lange og argentinske Berta Erfjord, som hadde norsk far og irsk mor. Tre av søsknene døde som spedbarn.[9] Gunnar Lange var utdannet ingeniør da han utvandret til Argentina. Der fikk han arbeid som topograf, takstmann og landmåler. Han døde da Norah var ti år.

Familien tilhørte den øvre middelklassen i Buenos Aires, og hjemmet var et samlingssted for kunstnere og forfattere. Moren var jevnlig vertinne for litterære soareer, og Lange kom tidlig i kontakt med flere kjente kunstnere. Hun ble venn med forfattere som Jorge Luis Borges, Pablo Neruda og Federico Garcia Lorca. Hun betraktet Borges som sin første læremester, sin «døråpner til lykken».[9]

Bortsett fra seks år i provinsen Mendoza (1909–1915), der faren var blitt utnevnt til administrator av den lille byen Colonía Alvear,[9] bodde hun hele sitt liv i Buenos Aires.[10]

Hun holdt kontakten med Norge hele livet. Søsteren Ruth hadde giftet seg med en nordmann, og 19 år gammel reiste Norah til Oslo, som eneste passasjer på et lasteskip, for å besøke henne.[11]

I 1943 giftet hun seg med den 15 år eldre argentinske dikteren Oliverio Girondo. Han var ideologisk motstander av Borges, som hadde betydd mye for Norah i oppstarten av hennes karriere. Girondo var en velhavende, estravagant og provoserende surrealist, som Norah ble dypt forelsket i som 23-åring. Etter at han hadde tilbrakt en tid i Europa og kom tilbake til Buenos Aires, giftet de seg og holdt deretter sammen hele livet.[11]

Hun reiste mye, alene og med ektemannen, men returnerte alltid til Buenos Aires, til huset deres, der hun skrev, og der de fortsatte å holde litterære samlinger, slik hennes mor hadde gjort.[12]

Forfatterskap

rediger

Etter sin levetid er Lange i hovedsak blitt husket og omtalt som inspirasjon og muse for Borges, for gruppen av skribenter bak tidsskriftet Martín Ferrero og for ultraistbevegelsen, men Lange var også selv forfatter. Hun skrev banebrytende, avantgarde prosa, som ble godt mottatt i samtiden og som i 1959 ga henne Argentinas høyeste litteraturpris: «Gran Premio de Honor» fra Argentinas forfatterforening, Sociedad Argentina de Escritores (SADE).[13]

Det var Jorge Luis Borges som introduserte Lange for ultraismen (en litterær bevegelse som fremmet bruken av metaforer, frie vers og lokale neologismer).[11]

Hun begynte sin forfatterkarriere med å skrive poesi, og debuterte 20 år gammel med diktsamlingen La calle de la tarde (Ettermiddagsgaten) i 1925. Borges skrev et meget rosende forord. Senere skrev hun flere diktsamlinger, men det er romanene og de delvis oppdiktede memoarene hun blir husket for. Den første av disse, Cuadernos de infancia (Notatbok fra en barndom) (1937), førte til et gjennombrudd og ga henne strålende anmeldelser og prestisjetunge priser. Dette er den eneste boken hennes som har vært tilgjengelig i bokhandler i nye opptrykk helt siden den ble utgitt første gang.[14] I 1944 kom «bind 2», Antes que mueran (Før de dør). Romanene Personas en la sala (Personer i rommet) og Los dos retratos (De to portrettene) ble også godt mottatt. Hun skrev i tidsskriftene Proa og Martín Fierro, og var kjent for de strålende talene hun holdt i selskaper, til ære for sine medforfattere.[12]

Lange var opptatt av – og oppdatert på – litteraturen i farens opprinnelige hjemland. Den siste diktsamlingen hennes, El rumbo de la rosa, inneholder flere dikt som henspiller på Norge. I 1930 skrev hun en artikkel i avisen La Nación, der hun nevnte Asbjørnsen og Moes eventyr og flere norske forfattere, blant annet sin fjerne slektning Alexander Kielland (farens fetter).[15] Hoveddelen av artikkelen brukte hun til å skrive om sin favorittpoet, Herman Wildenvey. Hun likte også Camilla Collett og skrev en artikkel om hennes kjærlighetsliv og romanen Amtmandens Døtre.[11]

I 1933 utga hun den delvis selvbiografiske romanen 45 días y 30 marineros (45 dager og 30 sjømenn), der hovedpersonen Ingrid foretar en tilsvarende reise som den hun selv hadde foretatt ni år tidligere fra Argentina til Norge.[11]

Under andre verdenskrig skrev hun artikler relatert til den tyske okkupasjonen av Norge i den antifascistiske argentinske avisen Argentina Libre og i den spanske El Mundo.[16]

Samlingsverk

rediger
  • Obras completas (Samlede verk), 2006

Diktsamlinger

rediger
  • La calle de tarde (Ettermiddagsgaten), 1925. Illustrert av Norah Borges, prolog av Jorge Luis Borges
  • Los días y las noches (Dagene og nettene), 1926.
  • El rumbo de la rosa (Rosens vei), 1930.

Romaner

rediger
  • Voz de la vida (Livets stemme), 1927.
  • 45 días y 30 marineros (45 dager og 30 sjømenn),1933.
  • Cuadernos de infancia (Notatbok frå ein barndom), basert på virkelige hendelser, 1937.
    • Oversatt til norsk av Gunstein Bakke: Notatbok frå ein barndom. 2015
  • Antes que mueran (Før de dør), basert på virkelige hendelser,1944.
  • Personas en la sala (Personer i rommet), 1950.
  • Los dos retratos (De to portrettene), 1956.
  • El cuarto de vidrio (Glassrommet) Publisert posthumt i Obras completas, bind II, 2006.

Annet

rediger
  • Discursos (Taler), 1942.
  • Estimados congéneres (Høyt aktede likesinnede). Utvidet versjon av Discursos, 1968.
  • Papeles dispersos (Spredte papirer). Upubliserte tekster samlet av Susana Lange fra Norah Langes notatbøker og utklipp, 2012.

Kritikk og omtaler

rediger

«Langes arbeid ble hele tiden verdsatt av forfatterkollegene, men dette var ikke tilstrekkelig til at arbeidet hennes klarte å overskride periodens dominerende mannssjåvinisme og gi henne den brede anerkjennelsen hun fortjener.[17]

Borges skrev et begeistret forord til boken La calle de tarde da den utkom første gang. Der understreket han at hun skrev stor litteratur, til tross for at hun var kvinne.[13]

Den argentinske forfatteren César Aira har beskrevet Langes romaner som «merkelige meteoritter, ulikt noe annet som ble skrevet i samtiden.»[18]

The Guardians bokanmelder James Reith omtaler Lange som en banebrytende poet og romanforfatter – og Cuadernos de infancia som «en besettende, klaustrofobisk bok».[13] Fortelleren, en tenåringsjente, iakttar tre navnløse, ugifte kvinner i huset rett overfor hennes. Fakta og fiksjon blandes. Boken fanger både den hjemlige kjedsomheten til unge kvinner i Argentina i Langes ungdom, og de tragisk begrensede alternativene som er tilgjengelige for eldre. Den undersøker følelser og problemer som kan oppstå under slike restriksjoner. «Dette gjøres i ren prosa, med subtile streker av mørkt vidd, hvorav noen viser den unge fortellerens naivitet; de 'uberegnelige kvinnene' over veien, for eksempel, omtales som gamle kjerringer, men er bare i 30-årene.»[13]

Oversettelser

rediger

Først etter 2000 utkom oversettelser av enkelte av bøkene hennes, til blant annet italiensk, tysk, engelsk – og norsk.

Den første oversettelsen til engelsk av en av bøkene hennes utkom 68 år etter at originalen ble publisert. Personas en la sala ble utgitt på engelsk i 2018 med tittelen People in the Room, oversatt fra spansk av Charlotte Whittle.[19] Den engelske oversettelsen har ført til nominasjon til to litteraturpriser.

Dette var den nest siste romanen som ble utgitt mens Lange levde.

Pr. 2022 er det bare Cuadernos de infancia som er utgitt på norsk: Notatbok frå ein barndom, oversatt fra spansk av Gunstein Bakke.

Den spanske originalen har gitt henne både anerkjennelse og priser. Hun hadde fått dårlig kritikk for sin forrige roman, 45 días y 30 marineros (1933), men gjennom arbeidet med den hadde hun innsett at hun kunne gjøre hva hun ville med språket. I Cuadernos de infancia ga hun avkall på alle konvensjoner. Cuadernos … er en delvis oppdiktet selvbiografi, basert på virkelige hendelser, men det finnes ingen datoer, kronologi eller lineær rekkefølge av hendelsene, og det er heller ikke alltid klart hvem kapitlene handler om.[11]

Priser og utmerkelser

rediger
  • Primer Premio Municipal for Cuadernos de infancia, 1937.[20]
  • Tercer Premio Nacional for Cuadernos de infancia, 1939.[20]
  • Grand Premio de Honor, Sociedad Argentina de Escritores (SADE), 1959.[13]
  • Kortlistet for «Warwick Prize for Women in Translation» for People in the Room (Personas en la sala) i 2019.[21]
  • Nominert (langlistet) til «Translated Book Awards» for People in the Room i 2019.[22]

Ettermæle

rediger

Den argentinske forfatteren og filmskaperen Mirko Stopar, bosatt i Norge, har laget filmen Havfruen om bord (2021) om Norah Lange.[23][24]

Referanser

rediger
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 129992[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12020654f, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Gran Premio de Honor» (på spansk). 24. februar 2024. Besøkt 26. oktober 2024. 
  6. ^ www.girondo-lange.com.ar[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 12020654f, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  8. ^ «Gran Premio de Honor», verkets språk spansk, utgitt 24. februar 2024, besøkt 26. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Aira, Cesar (25. november 2016). «Om Norah Lange, Jorge Luis Borges og Argentinas glemte norske kulturhistorie». Morgenbladet. 
  10. ^ Sjelmo, Marit (23. oktober 2020). «Norah Lange». Store norske leksikon. Besøkt 6. august 2022. 
  11. ^ a b c d e f Stopar, Mirko (6. august 2022). «En oversett voyeur». Klassekampen: 28–29. 
  12. ^ a b «Norah Lange». And Other Stories (på engelsk). Besøkt 6. august 2022. 
  13. ^ a b c d e Reith, James (2. august 2018). «Norah Lange: finally, 'Borges's muse' gets her time in the spotlight». the Guardian (på engelsk). Besøkt 8. august 2022. 
  14. ^ Cleary, Heather (5. desember 2018). «Why Was Norah Lange Forgotten?». Electric Literature (på engelsk). Besøkt 10. august 2022. 
  15. ^ Larsen, Joar Hoel (29. juni 2022). «Gunnar Lange». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 8. august 2022. 
  16. ^ Aira, César (6. august 2018). «A Second Birth: Argentine Master Norah Lange Gets Her Due». Words Without Borders (på engelsk). Besøkt 10. august 2022. 
  17. ^ oversetter Charlotte Whittle, gjengitt på engelsk i Reith, James (2018): Still, at least her work was, however begrudgingly, respected in her lifetime. “Lange’s work was valued by her peers all along,” People in the Room’s translator Charlotte Whittle says. “But that wasn’t enough for her work to transcend the dominant machismo of the period and gain her the wider recognition she deserves »
  18. ^ César Aira describes Lange’s novels as “strange meteorites unlike anything else that was being written at the time.” Sitert i https://electricliterature.com/why-was-norah-lange-forgotten/
  19. ^ «People in the Room». And Other Stories (på engelsk). Besøkt 9. august 2022. 
  20. ^ a b Hermida, Carola (28. november 1997). «Cuadernos de Infancia de Norah Lange: convertir la propia historia en literatura». CELEHIS : Revista del Centro de Letras Hispanoamericanas. 9 (på spansk): 117–132. ISSN 2313-9463. Besøkt 8. august 2022. 
  21. ^ «2019 Warwick Prize for Women in Translation shortlist announced». warwick.ac.uk. Besøkt 9. august 2022. 
  22. ^ says, Judy Krueger (10. april 2019). «Best Translated Book Awards Names 2019 Longlists». The Millions (på engelsk). Besøkt 9. august 2022. 
  23. ^ «Havfruen om bord». NFI (på norsk). Besøkt 6. august 2022. 
  24. ^ «Havfruen om bord». BIFF 2021 (på norsk). Besøkt 6. august 2022. 

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norah_Lange&oldid=22931490»