Nils Windfeldt Thoresen
Nils Windfeldt Thoresen (født 8. mai 1822 i Kviteseid, død 24. oktober 1907) var en norsk lege som forsket på syfilis og andre smittsomme lidelser som difteri, lungebetennelse og skarlagensfeber.[1] Han er også kjent som far til Cecilie Thoresen.
| Nils Windfeldt Thoresen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. mai 1822 | ||
| Død | 24. okt. 1907 (85 år) | ||
| Beskjeftigelse | Lege | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Barn | Cecilie Thoresen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
Bakgrunn rediger
Han var sønn av Thore Thoresen (1789–1850) og Ida Christine Møller (1789–1867). Faren var klokkersønn fra Kviteseid som hadde gått på Blågård seminar, et treårig lærerseminar som holdt til utenfor København, etter initiativ fra sogneprest i Kviteseid Niels Windfeldt, som også bekostet hele utdannelsen og oppholdet. Nils ble dermed oppkalt etter farens velgjører, men de var ikke i slekt. Faren arbeidet i noen år som lærer i prestegjeldet og ble i 1819 første lærer ved Kviteseid skolelærerseminar på Kosi i Brunkeberg i Kviteseid; han tok senere teologisk embetseksamen i Christiania og ble senere sogneprest i Hjartdal og Borge.[2]
Karriere rediger
Etter i 1842 å ha gått ut av Skiens skole med laud, og blitt cand.med. i 1848, også med laud, var Thoresen 1848 til 1850 knyttet til Rikshospitalet og Fødselsstiftelsen som kandidat, foruten å være amanuensis ved de medisinske laboratorier underlagt syfilisprofessorene Carl Wilhelm Boeck (1808–1880) og Johan G. Conradi (1835–1919).
Han ble i 1852 gift med Marie Johanne Benneche (1827–99), datter av en kjøpmann Christian Schultz Benneche i Kristiania. De ble forresten foreldre til Cecilie Thoresen (1858–1911) som i 1882 ble første kvinnelige norske artianer. Samme året bosatte de seg i Eidsvoll, der Nils fikk fast jobb som badelege ved Eidsvolds bad i tillegg til å drive egen praksis og være fattiglege i Hurdal. I 1873 sikret han seg H.K.H. Kronprinsens gullmedalje på en avhandling der han studerte nettopp syfilis, hvorvidt det kunne spores noen sammenheng til Phthisis, et arkaisk navn på tuberkulose.[3] Det var i 1878 han ble distriktslege i Ullensaker som ligger like ved, så han fortsatte å bo der, på Marienlyst gård. Han gikk av med pensjon i 1901.
Ifølge lokalhistoria var han en ivrig skiløper som på 1870-tallet inspirerte til at man etablerte Eidsvolds Skiforening. Fordi han var telemarking og hadde lært skikunsten i oppveksten i Morgedal, kunne han ha vært barndomsvenn av Sondre Norheim (1825–1897).[4]
I 1886 ble han innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi og i 1890 fikk han St. Olavs Orden.
Referanser rediger
- ^ Søren Laache (1911). Norsk medicin i hundrede aar. Kristiania: Trykt i Steen'ske Bogtrykkeri.
- ^ Ifølge skihistorikeren Torjus Loupedalen var faren sønn av Tore Gunnsteinsson (1739–1789) og Aslaug Hakjesdatter. At faren var skolegløgg ble først oppdaget av den danske Nils Windfeldt (1735–1810) som var sogneprest i Kviteseid fra 1765. Se Nordheim, Otto (1953). Folk og hendinger. Eidsvoll. og Kviteseid seminar av Svein Olav Thoresen, 1979
- ^ Thoresen, Nils W. i Norsk Forfatter-Leksikon.
- ^ Nordheim, Otto (1967). Eidsvoll: bygdebok for ungdom. Eidsvoll.