Nikanor
Nikanor (født ca. år 1; død muligens i år 76 på Kypros) var ved siden av Stefanus, Filippus, Prochorus, Timon, Parmenas og Nikolaus en av hellenistene i urmenigheten i Jerusalem som var utvalgt av apostlene til et syvmannsråd i ledelsen av menigheten, og som er gått inn i historien som de syv diakoner. Hans navn («den seirende») taler for hans greske herkomst.
| Nikanor | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1 | ||
| Død | 76 Kypros | ||
| Beskjeftigelse | Diakon | ||
| Embete | |||
.jpg)
På grunn av at de i Jesu Kristi fotspor øvde kritikk mot Tempelet og lovene, ble de - i motsetning til de arameisktalende og lovtro jødekristne - fordrevet fra Jerusalem. Disse spredte kristne, som Nikanor var en av, begynte med å misjonere blant hedningene. Nikanor ble utvalgt av apostlene til å tjene blant de gresktalende kristne i innsatsen for fattige og for troens utbredelse – diakonenes klassiske oppgaver.
Nikanor skal først ha virket i Mallo i Kilikia.[1] Ifølge en gammel overlevering led han martyrdøden på Kypros i år 76 på den samme dag som den hellige Stefan.
Både den katolske kirke og de ortodokse kirker feirer hans minnedag den 28. juli, de ortodokse feirer han dessuten på den 4. januar.
Referanser rediger
- ^ Abbate Biagio Terzi di Lauria, Siria Sacra, ibid.CAP. LXIV, pag. 89 cit.
Litteratur rediger
- (de) Ekkart Sauser: «Niakanor» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 17, Herzberg 2000, ISBN 3-88309-080-8, sp. 1038.