Myron Charles Taylor

Myron Charles Taylor (født 18. januar 1874 i Lyons i delstaten New York i USA død 5. mai 1959 i New York City) var en amerikansk forretningsmann og gründer som senere ble involvert som diplomat i geopolitikk før, under og etter andre verdenskrig. Taylor var også en kjent filantrop som blant annet begunstiget sin alma mater, Cornell University.

Myron Charles Taylor
Født18. jan. 1874[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Lyons
Død5. mai 1959[4]Rediger på Wikidata (85 år)
New York
BeskjeftigelseGründer, diplomat, prest Rediger på Wikidata
Utdannet vedCornell Law School
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Taylor vokste opp på sitt fødested i Wayne County i New York, på sørkysten av Lake Ontario. Han var sønn av William Delling Taylor, som startet et garveri, og Mary née Underhill. Han hadde mistet en eldre bror, Willard Underhill. Han studerte jus ved Cornell University i Ithaca og ble uteksaminert i 1894. Han vendte tilbake til Lyons og prøvde å starte et advokatfirma. Han stilte to ganger som demokratisk kandidat til New York House of Representatives, og mislyktes begge gangene.

Forretningskarriere rediger

I 1900 dro han til New York City, der broren hans arbeidet på Wall Street. Han fant arbeid i advokatfirmaet DeForest Brothers & DeForest, med spesialisering i selskapsrett. Han representerte farens selskap som advokat og vant et anbud fra den føderale regjering for postsekker og relaterte produkter.

Han kom inn i tekstilindustrien og viet seg også til postforsendelser. Ifølge Finger Lakes Times skal han ha oppfunnet vinduskonvolutten, hvis gjennomsiktige vindu reddet kontorarbeidere fra å måtte gjenta navn, adresse og avsender. I tekstilindustrien kjøpte han opp mange bedrifter i nød, forbedret arbeidsprosesser, fremmet nye teknologier og klarte å øke fabrikkenes lønnsomhet. Hans korrigerende tilnærming ble kjent som «The Taylor Formula».[5] Mer korrekt turde være at han forbedret og tok i bruk denne oppfinnelsen. Han var åpen for innovasjon og så potensialet i bilindustrien som vokste frem. Et spesialstiftet selskap dedikerte seg til spesielle blandingsstoffer for dekkindustrien.

Under første verdenskrig var han en av de ledende leverandører til det amerikanske forsvar. Han fikk raskt tilnavnet «tekstiltsaren» og akkumulerte en stor formue.

Etter krigen forutså han en lavkonjunktur og kvittet seg med deler av bomullsfabrikkene og andre selskaper. På forespørsel fra J.P. Morgan overtok han lederstillinger i United States Steel fra 1925, først som direktør og medlem av dets finanskomité, fra 1929 som finansdirektør, fra 1932 som styreleder og administrerende direktør. Omstruktureringen av økonomistyringen gjorde at konsernet klarte å overleve den store depresjonen intakt. Selv om beleggsgraden bare var 17 % under lavkonjunkturen, nektet han å kutte i arbeidsstyrken. Dette resulterte i et stort oppsving i selskapet. Som den første stålentreprenør i landet anerkjente han fagforeningene og signerte i 1937 en tariffavtale med Congress of Industrial Organizations, ledet av fagforeningsmannen John L. Lewis. Han definerte arbeidsfred og sosial sikkerhet som viktige instrumenter for langsiktig suksess for et selskap. Tallrike mindre stålverk fulgte hans eksempel.

Diplomatiske oppgaver rediger

 
Myron Taylor taler under Éviankonferansen.

I 1938 ønsket han å trekke seg og trakk seg fra sine lederstillinger i US Steel.

Èviankonferansen 1939 rediger

I juli samme år ble han sendt av USAs president Franklin D. Roosevelt som USAs representant til Éviankonferansen i Frankrike (6. til 15. juli 1938), der krisen med de jødiske flyktninger, fra Adolf Hitlers tredje rike ble drøftet. Det var Roosevelt som hadde tatt initiativet til konferansen. Roosevelt gav Taylor dette med på veien: «All you need to do is get these people together.» Taylor ble utnevnt til konferansens formann. Han klarte ikke å vinne særlige konsesjoner til jøders innvandring, skjønt et forslag omå opprette Intergovernmental Committee on Refugees ble vedtatt. Konferansen imidlertid ble avsluttet uten utstedelse av noe dokument som fordømte Nazi-Tyskland, og dette kan ha blitt sett som indirekte oppmuntring til Adolf Hitler om at det ikke innebar noen særlig risiko å fortsette jødeforfølgelsen.

Den Hellige Stol (Vatikanet), 1939-1950 rediger

Etter Den hellige stols forespørsel om å gjenopprette diplomatiske forbindelser til USA, ble Myron Taylor i 1939 ble han utnevnt til spesialutsending til Vatikanet av Roosevelt, den første siden 1867. Taylor tjente som «personlig utsending», med rang som ambassadør ved Den hellige stol til president Roosevelt. I det protestantisk dominerte USA var det politisk umulig den gang å opprette formelle diplomatiske forbindelser med Pavestaten. Fra Pavestolens side fikk han uansett status som ambassadør den 13. februar 1940.[6] Hans utnevnelse til et slikt diplomatoisk oppdrag utløste protester fra mange amerikanske protestantiske trossamfunn, som fra metodister, presbyterianere, lutheranere, baptister og syvendedagsadventister, som ikke syntes at USA skulle ha en slik relasjon til Vatikanet og katolikkenes pave.[7]

Myron Taylors stilling var uansett av sentral betydning, og han samarbeidet med sin britiske kollega Francis D'Arcy Osborne, både i forhandlingene som ble ført på vegne av pave Pius XII i det forgjeves forsøk på å skåne Roma fra luftbombing, og i kontaktene de førte, spesielt gjennom daværende monsignor Giovanni Battista Montini (den senere pave Paul VI) ved gjentatte anledninger, som i forbindelse med våpenhvilen den 8. september 1943.

Taylor hadde et årslangt avbrudd fra Roma som begynte den 22. september 1941. Han fløy via Lisboa og London på vei tilbalke til USA.[8][9]Harold J. Tittmann, jr. forble på post som chargé d'affaires etter Taylors avreise. Han måtte flytte inn i selve Vatikanbyen den 13. desember 1941, etter at japanerne angrep Pearl harbor og USA gikk inn i kirken mot aksemaktene.[10]

Taylor vendte tilbake til Roma i september 1942, men returnerte til USA i oktober samme år.[11][12]

Myron Taylors fravær fra Vatikanet i det meste av tiden fra 1943 var i den tid da arbeidet for forfulgte jøder var på det mest hektiske, men i Roma var det hans chargé d'affaires som hadde den direkte konntakt med Vatikanet om en rekke situaskoner, Myron Taylor kunne likevel gjøre nytte, idet han i Washington D.C. kommuniserte med Vatikanet gjennom det apostoliske delegasjon i den amerikanske hovedstad og den apostoliske delegat der, erkebiskop Amleto Cicognani.[13]

Den 6. juni 1945, ett år etter frigjøringen av Roma, mottok han, i nærvær av Italias statsminister Ivanoe Bonomi, en æresgrad fra universitetet i Roma «La Sapienza» som det første uttrykk for det offentlige Italias takknemlighet for hans tjenestener som amerikansk diplomat med å organisere hjelpearbeid til sivilbefolkningen som er rammet av ødeleggelsene forårsaket av krig og av sult og elendighet.

Etter krigsårene var han ved Roosevelts side i Washington og ble betrodd sentrale oppgaver - med det forberedende arbeidet til Bretton Woods-systemet og med planleggingen av FN. Etter at president Harry S. Truman tiltrådte, ble han bekreftet som presidentens spesialutsending til Paven. Truman hadde gitt Taylor i oppdrag å ikke bare arbeide opp mot Paven men også andre religiøse ledere og politiske ledere, I fire år reiste Taylor rundt om i Europa for å innhente informasjon i den Kalde Krig-atmosfæren som hadde inntrådt. Han stod i dette oppdrag til januar 1950, skjønt han opprettholdt rangen som ambassadør til 1953.

Den 20. oktober 1951 nominerte Truman general Mark W. Clark fra U.S. Army til ny emissær til Den hellige stol. Nominasjonen ble trukket den 13. januar 1952 etter protester fra senator Tom Connally fra Texas og protestantiske grupper. Protestantiske ledere vedvarte i sin motstand mot at USA skulle ha diplomatiske forbindelser med Pavestolen.[14] Selv om det skulle ad interim forekomme uformelle diplomatiske oppdrag, utnevnte ikke USA noen offisiell amerikansk ambassadør til Den hellige stol før William A. Wilson fikk oppgaven i april 1984.

Siste leveår rediger

I 1950 trakk han seg tilbake. Taylor levde tilbaketrukket sine siste år, uten å søke offentlig heder eller anerkjennelse. Hans hustru Anabal døde den 12. desember 1958,[15] og bare fem måneder etter døde Myron Taylor selv, den 5. mai 1959, i sitt hjem i New York City i en alder av 85 år.

 Hans var i sannhet et ganglig liv. (His was, indeed, a useful life)

 

The New York Times, Lederartikkel dedisert til Myron C. Taylor, 8. mai 1959

Myron Charles Taylor var frimurer og filantrop. Han donerte flere millioner amerikanske dollar til humanitære og kulturelle prosjekter. Et stipend på 1,5 millioner dollar til hans alma mater i 1928 muliggjorde byggingen av Myron C. Taylor Hall, en bygning som i dag huser Cornell Law School.

Litteratur rediger

  • C. Evan Stewart: The Man Nobody Knew, in New York Archives: PDF-kilde, Sommer 2009, v. 9, n. 1, s. 439–443
  • W. David Curtiss og C. Evan Stewart: Cornell Benefactor, Industrial Czar, and FDR's "Ambassador Extraordinary, Cornell Law Forum, Summer/Fall 2006, Winter 2007
  • Tony Matthews: Tragedy at Évian: How the World Allowed Hitler to Proceed with the Holocaust, Big Sky Publishing 2020 (English Edition) Kindle-Ausgabe
  • Kriegskorrespondenz zwischen Präsident Franklin D. Roosevelt und Papst Pius XII, Zürich: NZN Verlag 1947
  • Silberklang, David (2013). «The allies and the holocaust». I Rozett, Robert; Spector, Shmuel. Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. 

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Myron C. Taylor, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Myron-C-Taylor, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Myron Ch. Taylor, Munzinger IBA 00000018884, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 11232369j[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6z320gk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Happened in Steel: Myron C. Taylor Formula and Mr. Lewis, Fortune, v. 15, s. 91–94
  6. ^ The New York Times. 14. februar 1940. "Diplomatic Rank for Taylor Seen". s. 11.
  7. ^ "Pope to Get Jerusalem?" Mandaf 8. juli 1940. Time magazine
  8. ^ The New York Times. 23. september 1941. "Taylor Flies to Lisbon". s. 8.
  9. ^ The New York Times. 27. september 1941. "Taylor Is in London on Way Back to U.S.". s. 5.
  10. ^ The New York Times. 14. desember 1941. "U.S. Envoy in Vatican". s. 8.
  11. ^ The New York Times. 30. september 1942. "Taylor Confers in Spain". s. 12.
  12. ^ The New York Times. 5. oktober 1942. "Taylor Arrives in London". s. 20.
  13. ^ ADSS, de innledende sammenfatninger i vol. 8, 9 og 10 - «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», vol. 9 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier-décembre 1943», «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1944 -julliet 1945»
  14. ^ Camile M. Cianfarra. 20. januar 1950. "Truman Recalls Gowan, Taylor's Assistant; Possible End to U.S. Ties Disturbs Vatican". The New York Times. s. 12.
  15. ^ The New York Genealogical and Biographical Record, Bind 90, s. 110

Eksterne lenker rediger