Mjøsvisen

«Mjøsvisen» er en skillingsvise som kommer fra Moelv i Hedmark. Einar var sønn på en av Moelvs største gårder, Mo gård. Anna var datter av en som ble kalt «Fisker-Lars». Han bodde i Kvarbergsvika, ikke langt fra Brumunddal, hvor han drev et lite fiskebruk. Det var altså stor forskjell på den sosiale rangen mellom Einar og Anna. Legenden sier at det ennå i dag spøker på Mjøsa der Einar og Anna omkom. Visa ble skrevet ca. 1840, og er også kjent under tittelen «Ung Anna og stolt Einar».

Visa er innspilt på platen Frem fra Glemselen kap. 2 med Helge Borglund

Kilder

• «Oldemors visebok», Eli Støre Erichsen, Cappelen 1976
• «Frem fra Glemselen 2», Per Johan Skjærstad, plate på Talent 1975
• Sangene i våre hjerter, Elin Prøysen, Damm 2007

Teksten

1. Lytter til trofaste venner, lytt til min sitrende sang,
   medens jeg synger I kjenner minnenes brusende klang.
   Sitter kun stille og venter tonene straks eder nå
   når fra svunne dager de henter minner fra mjøsen den blå.
2. Mjøsa så stille seg vugger, aftenen alt stunder til,
   gresset i vårkvelden dugger, dagen den lakker mot kveld.
   Henne i lien man hører, måltrostens klangfulle sang,
   og henne på stien seg rører, frosken i valtrende gang.
3. Tett ved den blånende flate sitter en kvinne og mann,
   så kjærlighetsfulle og glade i ungdommens glødende brann,
   det var den unge herr Einar, sønnen på storgården Mo,
   som satt med sin ungfagre Anna, Fisker-Lars datter så fro.
4. Han talte med smigrende stemme og tolket sin kjærlighet stor,
   og Anna, akk kunne hun glemme sin ære hun ga på hans ord.
   Hin aften den fikk sine følger og Anna hun føle det fikk,
   og intet for Einar hun dølger det gikk i ham just som et stikk.
5. «Anna, jeg kan ei deg ekte» siger den usling så stor.
   Anna:«Du kan ikke nekte at du på det ga meg ord!»
   «Men se ett hundrede daler gir jeg hvis nøyes du kan
   så du ei for nogen omtaler at jeg er far til ditt barn».
6. Anna hun kunne av smerte og sorg ikke sige et ord,
   det var som det brast hennes hjerte, et skrik og tilbake hun for,
   hun strakte de bedende armer, men da så den troløse går,
   glemtes all livsgledens varme som tentes i ungdommens vår.
7. På Mjøsa den neste dags morgen vugget en båt i mot strand,
   den tolkes av kjærlighetssorgen, den setter alt livet i brann.
   Båten er tom og dens eier er Anna den svekende mø,
   at vandre på skjendselens veie, nei bedre at glemme og dø.
8. Året det gikk seg til ende, Anna som lik man ei fant,
   da kunne det titt nok hende at det som sagdes var sant:
   Det spøker så ofte der nede på Mjøsa den belgmørke kveld,
   med syner og klagende lyder og gjenferd i bristende veld.
9. Over den islagte flate på Mjøsa da hjemad alt fór,
   de bønder til julefest glade hjem til det dukede bord,
   klokkene kimer og kaller, kaller til storkveldens fest,
   sneen den drysser og faller dekker hver kjører og hest.
10. Herr Einar til Mo drog hjemad, han lengter til festlige bord,
    hesten den stevnede fremad, lengtet til julekostfor,
    over de islagte bølger han kjører så freidig i hu,
    glemt er hva bølgene dølger, liket av Anna just nu.
11. Herr Einar kom ei på festen, han ble ut på Mjøsa den kveld,
    hjemme på Mo der står hesten borte er slede og fell.
    Juledagsmorgen man søkte, på Mjøsa der fant man en råk,
    akkurat der hvor det spøkte med syner og klagende gråt.
12. Om våren da isen den smelter i mai med sol, regn og vind,
    da fikk man av bølgene båren se Einar og Anna som lik.
    De vugget så fredelig mot stranden, kan hende mot selvsamme sted,
    hvor de i solnedgangen syndet i kjærlighet.
13. Nu spøker det aldrigen mere på Mjøsa den belgmørke kveld,
    og aldri du hører nu mere gjenferd i bristende veld.
    Anna hun ønsket i døden at eie den unge Herr Mo,
    han kom og han sonede brøden, da var det Anna fikk ro.