Min skjebne

«Min skjebne» er en skillingsvise fra østlandsområdet, skrevet rundt 1850. Visa er spilt inn på platen Frem fra Glemselen kap. 5 med Rita Engebretsen.

KilderRediger

TekstenRediger

  1. Det var en aften jeg ensom satt og vinden rusket i bjørk og kratt
    så mange minner da dukker frem i tanken ser jeg mitt barndomshjem,
    så mangen tåre da dukker frem i tanken ser jeg mitt barndomshjem.
  2. Jeg minnes hvordan som barn en gang jeg lekte sorgløs ved blåe vann
    :/:jeg ser i tanken hvert blomsterbedd som jeg så mangen gang har satt meg ved:/:
  3. Men akk den tiden den hurtig svandt og livets alvor for meg opprandt
    :/:Hård var min skjebne min dom var hård, hårdt ble jeg prøvet enskjønt så ung :/:
  4. Nå på min dødsseng jeg slumrer inn med lukket øye og bleket kinn,
    :/: da håper jeg at jeg tilgitt er av eder alle og ham i sær:/:
  5. Jeg ble bedragen utav en venn men sorgen rammer ham nok igjen,
    :/:hårdt har jeg sørget nu vil jeg dø, for her i verden finns bare nød:/:
  6. Når løvet visner og faller av jeg legges skal i den kolde grav.
    :/:Da håper jeg på en evig fred, og ømt jeg hvisker farvel farvel:/:

Flere viser med samme tittelRediger

Også Marie Kristiansen fra Aurdal i Valdres, skrev i sin tid et skillingstrykk med tittelen «Min skjebne». Hun er mest kjent for sine skillingsviser «Farvel, min venn» og «I Aurdal i Valdres». Marie ble kalt på folkemunne for Valdresmaria. Denne teksten skal synges til melodien «Aftenstjernen».

TekstenRediger

  1. Syk jeg er og helt alene utestengt fra arbeidsgledens ro,
    ingenting jeg evner nu å tjene knekket er mitt håp, min arbeidsro.
  2. En gang var jeg frisk og kjekk som andre dro til sjøs og gjorde der min plikt,
    men nå trett og syk jeg må vandre og min skjebne fallby i et dikt.
  3. Smilende og glad når unge krefter til sitt arbeid møter der en venn.
    Kunne jeg så løp jeg gjerne etter men dessverre jeg må stå igjen.
  4. En gang møtte jeg den samme verden å jeg minnes mange gode år,
    men jeg helseløs kom hjem fra ferden slik det er når skjebnens nevee slår.
  5. Det hjelper ei med sorg og klage jeg må se det hele som det er,
    møter disse unge triste dage trøsteløs mot fremtiden jeg ser.
  6. Derfor er jeg glad når jeg finner i blant dere den gode gamle ånd,
    den som nå, når dagen stille rinner rekker meg en ærlig hjelpsom hånd.