Midsommarkrisen

Midsommarkrisen var en politisk krise i Sverige som inntraff etter at Operation Barbarossa var blitt innledet og Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941. Sveriges nøytralitet ble satt på prøve da Tyskland og Finland samme dag krevde at Sverige skulle gå med på en (folkrettslig nøytralitetsstridig) transitt av Engelbrechtdivisjonen, en fullt utrustet militær divisjon, på jernbane mellom Norge og Finland. Dette førte til det som i ettertid fikk navnet Midsommarkrisen.

Gustaf V og Per Albin Hansson, to av hovedpersonene midtsommeren 1941.

Beskrivelse

Charlottenberg stasjon, første svenske stasjon etter norskegrensen.

Jernbanestasjonen i Haparanda, nær grensen til Finland

Sosialdemokratene i regjering og riksdag var splittet. Per Albin Hansson gav overfor riksdagsgruppen inntrykk av at kong Gustaf V truet med å abdisere i tilfelle et avslag, og klarte med dette å bevege riksdagsgruppen til å fatte en beslutning som muliggjorde et kompromiss med øvrige partier og dermed samlingsregjeringens fortsatte bestående.^{[trenger referanse]}

Et av de tungtveiende momenter for å tillate transittering var at et avslag ble fryktet å ble tatt meget ille opp i Finland, som hadde erklært seg nøytralt i krigen mellom Sovjetunionen og Tyskland, men hvis sikkerhet var avhengig av militær støtte fra utlandet, noe bare Tyskland var villig til å yte.^{[trenger referanse]}

Den tyske diplomaten Karl Schnurre opplyste fra første stund Christian Günther om at Finland med sikkerhet skulle komme til å trekkes inn i de væpnede forviklingene. Statsrådens dagbøker gir inntrykk av at Günther av forsiktighetshensyn holdt inne med denne informasjon, som jo hadde kunnet vanskeliggjøre posisjonen i regjering og riksdag. Finlands nøytralitetserklæring vant ingen tiltro i omverdenen, og Sovjetunionen angrep Finland militært den. 25. juni. Samme dag begynte transitteringen av divisjonen Engelbrecht.

Transitteringen av divisjon Engelbrecht ble overvåket av svenske militære, og med hvert tog fulgte en svensk kontrollpatrulje i form av en offiser og tre vernepliktige. Transitten av divisjon Engelbrecht pågikk over 17 døgn, fra den 25. juni til den 12. juli. I løpet av denne tiden ble det transportert nærmere 15 000 tyske soldater og offiserer gjennom Sverige.^{[trenger referanse]} Divisjonen ble flyttet fra Oslo over svensk territorium strekningen Charlottenberg-Haparanda-Torneå i en rekke tog.

Midsommarkrisen ble mye omtalt i 1947 og ble da tolket som et av flere tegn på at Gustav V var personlig ansvarlig for den svenske krigstidspolitikken hadde vært alt for ettergivende mot det tredje rike.^{[trenger referanse]} Av statsminister Erlanders dagbøker framgår at han i 1947 fikk kjennskap til Per Albin Hanssons rolle.

Hendelsene, dag for dag

• 22. juni 1941:

Tyskland krever at Division Engelbrecht fullt bevæpnet får transittere fra Norge til Finland.

• 23. juni 1941:

Regjeringen diskuterer kravet i kabinettmøte. Bondeförbundet, Folkpartiet og Högerpartiet støttet at det finsk-tyske krav ble innvilget. Noen av sosialdemokratene gikk i mot.

Kongen erklærte at han ikke kunne være delaktig å gi et negativt svar til Finlands og Tysklands anmodning, noe som ble taktisk gjengitt av statsministeren som å bety at kongen truet med å abdisere i så tilfelle. Det er ikke blitt definitivt påvist av historikerne hvorvist statsministerens tolkning var rent taktisk, eller om han faktisk ærlig hadde oppfattet kongens ytringer som en intensjon om a vurdere abdikasjon.^{[trenger referanse]} Men statsministerens skriftlige etterlatenskaper og hans personlighet kunne tale for taktikk-teorien.

• 24. juni 1941:

Den sosialdemokratiske riksdagsgruppen går med 72 mot 59 stemmer inn for å forsøke å overbevise de øvrige partier om et avslag, men at de skulle gå inn for det dersom disse insisterte.

De øvrige partier syntes beredt til å la samarbeidsregjeringen falle.^{[trenger referanse]}

• 25. juni 1941:

Den svenske regjering godtar transitteringsanmodningen. Samme dag forlater det første transittoget Oslo med kurs for svenskegrensen; general Engelbrecht er selv med.

Militære og politiske alternativer

Den svenske utenriksminister Christian Günther

Man vurderte faren for at Tyskland ville ha angrepet Sverige dersom gjennomfarten ikke ble innvilget. Historikere har i ettertid ment at dette sannsynligvis ikke ville ha skjedd, skjønt det svaret ville gjøre regning med an rasjonell tysk vurdering hvorvidt ytterligere flere fronter var lurt å ha etter at man hadde angrepet Sovjetunionen.^{[trenger referanse]} Det tyske krav kan også ha tjent som en politisk test av Sverige med tanke på et fremtidig nazistisk Europa. Tyskland hadde i juni 1941 ikke for hånden ledige militære ressurser til å angripe Sverige. Og det svenske forsvaret ble bare sterkere og sterkere jo lengre krigen fortsatte. Derimot kunne Tyskland strype Sveriges energiforsyning (kull og koks) eller bombe Sverige til underkastelse, muligens sammen med mindre innmarsjer for eksempel til Kiruna med jernmalmen der.

At samlingsregjeringen kunnet ha falt, var sikkert. Det ville ha skape en vanskeligere situasjon for Sverige. Socialdemokraterna hadde siden 1940 flertall alene i riksdagen og kunne ha regjert selv. Men faren fra Tyskland ville blitt større, ettersom Hitler betraktet de svenske sosialdemokratene som «marxister». En borgerlig regjering ville på den annen side hatt å håndtere den sosialdemokratiske riksdagsmajoriteten.

En skisse til en høyreorientert regjering fantes imidlertid. Midt under midsommarkrisen møttes Stockholms överståthållare (tilsvarer dagens landshövding) Torsten Nothin høyrepolitikeren Ivar Anderson, som dessuten var hovedredaktør for Svenska Dagbladet. Hensikten var trolig å diskutere en ny regjering dersom samlingsregjeringen skulle falle.^{[trenger referanse]} En høyreorientert regjering skulle kunne agere mye friere overfor tyskerne og skissene var alt klare.

Det ble sikkert også på den tid av sentrale politiske aktører innsett som moralsk klanderverdig å hjelpe Nazityskland.^{[trenger referanse]} Men regjeringens oppdrag var ikke moralsk, derimot politisk – holde Sverige utenfor krigen. Dessuten fantes en verre umoral som aldri egentlig ble drøftet: å følge Finlands eksempel og gå med i angrepet.^{[trenger referanse]}

Likevel ingen krise?

Ifølge Carl-Gustaf Scott var det ingen «midsommarkris» i 1941; krisen ble fabulert frem i etterhånd i den hensikt å beskytte Socialdemokraternas politiske arv og deres leder Per Albin Hansson.

Litteratur

• Krister Wahlbäck og Göran Boberg: Sveriges sak är vår - 1939-45 i dokument. Prisma, Stockholm 1966
• Tage Erlander: Dagböcker, 1945-1949. utgitt av Sven Erlander, Gidlund, Hedemora 2001, ISBN 91-7844-335-0
• Erik Carlsson: Midsommarkrisen 1941, Medströms Bokförlag, Stockholm 2014, ISBN 9789173291224

Eksterne lenker

• Midsommarkrisen 19411, Artikkel av Dick Harrison publisert i Populär Historia, 13. juni 2020
• «Midsommarkrisen 1941 – Gjorde Sverige rätt?», artikkel i Magasinet Vi (svensk)