Menneskelig implantat
Menneskelig implantat (RFID) er microchipimplantater til bruk på mennesker.
Definisjon og opphav rediger
En microchip, også kalt en transponder, er en liten elektronisk brikke i en glasskapsel. Den består av et sett av sammenkoblede elektroniske komponenter som transistorer og motstander, som er spaltet/trykket på en liten chip (gjerne på størrelse med et riskorn) av halvledende materiale som for eksempel silisium eller germanium [1]. Microchip ble opprinnelig utviklet av de to amerikanske fysikerne Jack Kilby og Robert Noyce.
Microchip har primært blitt assosiert med merking av husdyr som hunder og katter. Dyr får som regel chipen implantert under hunden i nakkeregionen. En slik chip er utstyrt med et unikt identitetsnummer som avleses ved hjelp av spesielle chipavlesere. Hensikten er å sikre at dyr som kommer bort fra eieren kan tilbakeføres til sin eier.
Historikk rediger
Under andre verdenskrig ble det anvendt RF-signaler, et såkalt «Identification Friend or Foe»-system, for å kunne separere de alliertes fly (flyvåpen) fra motstandernes. De allierte flyene avga et gjenkjennelig «blipp» på radarskjermen. Dette var starten på det vi i dag kjenner som radiofrekvensidentifikasjon (RFID).
Henry Stockman publiserte i 1948 en artikkel med tittelen «Communication by Means of Reflected Power», som også har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av den moderne RFID-teknologien. Siden den gang har RFID-teknologien blit videreutviklet, og dens bruksområde spenner fra sporing og identifisering av varer og/eller dyr til overvåking og identifisering av mennesker.
Microchipmerking av mennesker rediger
De to amerikanske selskapene Applied Digital Solutions (ADS) og Positive ID Corporation har begge utviklet microchipimplantater til bruk på mennesker.[2] Applied Digital Solutions introduserte en microchip kalt VeriPay i forbindelse med sikkerhetskonferansen ID World 2003 i Paris. Microchipen skulle tjene som en betalingsmetode. Den ble ansett som en god løsning for å motvirke bedrageri og tyveri.[3]
Verichip er en såkalt RFID-chip som inneholder et unikt identifikasjonsnummer, men kan også inneholde andre personopplysninger. Chippen er passiv så lenge den ikke mottar en radiofrekvent energi, fra f.eks. en skanner. Avlesning av opplysninger til skanner foregår ved at chippen gir fra seg et radiosignal. Skanneren sender informasjon videre til en database.
Tilhengere av denne teknologien har argumentert for at microchip kan brukes til lagring av medisinske journaler.
Implantater i bruk rediger
Menneskelige RFID-implantater har vært et omdiskutert tema helt siden Kevin Warwick, professor i kybernetikk ved University of Reading, utførte den første kirurgiske implantasjonen av en silikonchip under sin egen hud i 1998.[4] Den 23 x 3 mm store chipen aktiverte elektroniske apparater ved å sende ut unike identifiseringssignaler kun ved hjelp av radiofrekvenser.
I 2002 vervet en familie fra Florida seg frivillig til å implantere VeriChip under huden.[5] Chipene inneholdt helseopplysninger. Den 12 x 2,1 mm store chipen ble den eneste menneskelige implanterbare microchipen som fikk godkjennelse i 2004 av U.S. Food and Drug Administration til å bli markedsført i USA under egne retningslinjer.
I 2004 tilbød nattklubben Baja Beach i Barcelona sine VIP-gjester muligheten til å implantere en 1,3 x 1mm stor microchip under huden på overarmen.[6] Chipen ga gjesten adgang til nattklubbens VIP-lounger og mulighet til å betale for drinker. Nattklubbeierne argumenterte med at dette vil gjøre besøket enklere for gjestene, ettersom den vanlige bekledningen på strandbarer som Baja Beach er badetøy, og at det var upraktisk med vesker og lommebøker.[6]
Etiske problemstillinger rediger
RFID-merking har tidligere vært koblet til kreft hos dyr.[trenger referanse]
Det er både bekymring rundt beskyttelse av informasjonen på chippene og det faktiske formålet med dem. Det kan også være mulig å skanne RFID-chiper og lage kloner, noe som kan utgjøre et stort sikkerhetsproblem med tanke på identitetstyveri.
Leder for ADS, Scott Silverman, mener at medisinske årsaker vil være den største motivasjonen for å få chipen ut i samfunnet, og at man senere kan benytte chipen til andre formål. Fra et medisinsk ståsted vil det være gunstig å ha en chip som gir presise helseopplysninger som pasienter ikke kan formidle selv. ADS hevder at VeriChip-en de tilbyr er sikker i bruk, ettersom informasjonen er passordbeskyttet og kun kan avleses med spesielle apparater.
I Mexico, hvor kidnapping er et enormt problem, argumenteres det for at RFID-implantater har mer for seg og gjerne kan gå på bekostning av personvernet.
Noen kristne (eksempelvis norske Levi Jensen) har gitt uttrykk for stor skepsis til RFID-chiper på mennesker, fordi de anser at slik merking kan kobles til dyrets tall fra Johannes Åpenbaring.
Fremtidige bruksområder rediger
Det kan være mulig å koble RFID-implantater sammen med skytevåpen brukt av offentlige tjenestemenn. Hvis ikke RFID-chipen samsvarer med skytevåpenets ID, vil ikke våpenet kunne avfyres.
Litteratur rediger
- Garfinkel & Holtzman, RFID: Applications, Security and Privacy
Referanser rediger
- ^ Barrett, Kelly (1. april 2022). «Can You Feel A Microchip In A Cat? Pets Safety». Tech News Daily (engelsk). Besøkt 20. februar 2024.
- ^ «Implantable chips get under skin of security experts». freerepublic.com. 26. juli 2004. Besøkt 20. februar 2024.
- ^ Fabrizio Pilato (27. november 2003) “Human 'Chipping' on its way with VeriChip” «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mars 2013. Besøkt 29. april 2013.. Mobile Magazine. Hentet 2013-04-18.
- ^ «Professor has world's first silicon chip implant». The Independent (engelsk). 25. august 1998. Besøkt 20. februar 2024.
- ^ Collins, Dan (10. mai 2002). «Fla. Family Takes Computer Chip Trip - CBS News». www.cbsnews.com (engelsk). Besøkt 20. februar 2024.
- ^ a b «Barcelona clubbers get chipped». BBC (engelsk). 29. september 2004. Besøkt 20. februar 2024.