Mellomøre

Mellomøre
MeSH	D004432
TA98	A15.3.02.001
TA2	6877
FMA	56513

Mellomøret er et hulrom i skallens knokkel os temporale hos menneske og landlevende virveldyr, og er særlig velutviklet hos pattedyr. Her finner man øreknoklene hammer, ambolt og stigbøylen som leder vibrasjoner fra trommehinnen til det indre øret. Hos mange pattedyr er mellomøret omgitt av en blæreaktig beinstruktur kalt bulla tympanica.^[1] Mellomøret hos øvrige landlevende virveldyr (fugler, krypdyr og amfibier) inneholder bare en enkelt knokkel som tilsvarer vår stigbøyle.^[2]

Anatomi

Lokalisasjon og avgrensning

Mellomøret er betegnelsen på et (vanligvis) luftfylt hulrom i knokkelen os temporale i skallen. Åpningen mot de ytre øret er dekket av trommehinnen (lat. membrana tympani). Det indre øret med sneglehuset (lat. cochlea), labyrinten (lat. vestibulum), mastoidcellene og den indre ørekanalen (lat. tuba auditiva) ligger videre innover i kraniet.

Øreknoklene

I mellomøret er de tre øreknoklene som danner en kjede fra trommehinnen til det ovale vindu i denne rekkefølgen:

Hammeren (lat. malleus)
Ambolten (lat. incus)
Stigbøylen (lat. stapes)

Hammeren er festet til trommehinnen og vil vibrere med denne. Hammeren er igjen festet til ambolten som igjen er festet til stigbøylen. Den nederste delen av stigbøylen (der man ville satt foten om det hadde vært en virkelig stigbøyle) ligger an mot det ovale vinduet, fenestra ovalis. Flere kilder oppgir Alessandro Achillini som oppdageren av hammeren og ambolten.


Hammeren (lat. malleus)	Ambolten (lat. incus)	Stigbøylen (lat. stapes)

Hos mange pattedyr er hele mellomæret omgitt av en forbenet blære, kalt bulla tympanica. Denne er særlig velutviklet hos hvaler, rovdyr og flaggermus.

Undersiden av hodeskallen til en ung katt, med mellomøret omsluttet av tydelige bulla tympanica på hver side.

Trommehinnen

Trommehinnen er en tynn, oval membran som dekker åpningen ut til den ytre øregangen, og adskiller dermed mellomøret fra atmosfæren.

Fysiologi

Øreknoklene

Øreknoklenes funksjon er å lede og transformere vibrasjonene fra trommehinnen til sneglehuset. Transformasjonen av disse vibrasjonene baserer seg på vektstangprinsippet. Trommehinnen (inngangen) gjør store bevegelser med lite kraft, og stigbøylen (utgangen) presser på sneglehusets ovale vindu med stor kraft. Det ovale vindu har væske bak seg og trenger derfor stor kraft for å bevege seg. Trommehinnen er omkring 17 ganger så stor som det ovale vinduet, slik at vibrasjonene det indre øret mottar er omtrent 22 ganger kraftigere enn dem trommehinnen produserte.^[3] Dette er årsaken til at pattedyr har så mye bedre hørsel enn andre firbeinte virveldyr, som mangler hammer og ambolt, og har større og tyngre søylebein (stigbøyle) for å overføre lyden fra trommehinnen til sneglehuset. Det blir små bevegelser, men det runde vindu gir etter slik at væsken i sneglehuset kan bevege seg. Disse bevegelsene plukkes opp av flimmerhår som er koplet til nervene. Sneglehusets form gjør at forskjellige frekvenser fører til mest bevegelse på forskjellige steder. Uten øreknokkelkjeden blir lydledningen gjennom mellomøret dårlig, og det ses et hørselstap på ca. 20 dB.

Her ses musculus tensor tympani i rødt langs øretrumpeten.

Musklene

Det er to muskler i mellomøret:

Musculus tensor tympani
Musculus stapedius

Disse er koblet til henholdsvis hammeren og stigbøylen. Deres funksjon er å fiksere disse for å redusere vibrasjonsoverføringenm, og dermed redusere lydnivået. De aktiveres reflektorisk ved tale og ved kraftige lyder over 80-90 dB.

Patologi

Øreknoklene

Otosklerose er en tilstand hvor øreknoklene vokser fast og miste sin bevegelighet. Man får da et konduktivt hørselstap som skyldes at lydbølgene ikke overføres bra nok fra trommehinnen og inn i sneglehuset.
Ved traume kan det bli brudd på øreknokkelkjeden, og man får redusert eller opphevet vibrasjonsoverføreing via disse.
Medfødte anomalier kan manifestere seg ved at øreknoklene enten er deformert og dermed ikke fungerer korrekt, eller det kan rett og slett mangle én eller flere av de tre knoklene.

Referanser

^ Solntseva, G.N. (2007). Morphology of the auditory and vestibular organs in mammals, with emphasis on marine species. Sofia, Bulgaria: Pensoft Publishing. s. 103-104. ISBN 9789004188198.
^ Anthwal, N.; Joshi, L.; Tucker, A.S. (januar 2013). «Evolution of the mammalian middle ear and jaw: adaptations and novel structures». Journal of Anatomy. 222 (1): 147–160. doi:10.1111/j.1469-7580.2012.01526.x. Besøkt 7. august 2017.
^ Bronzino, ed. by Joseph D. (2006). Biomedical engineering fundamentals. (3. utgave utg.). Boca Raton, Fla. [u.a.]: CRC, Taylor & Francis. ISBN 0-8493-2121-2.

[1] Solntseva, G.N. (2007). Morphology of the auditory and vestibular organs in mammals, with emphasis on marine species. Sofia, Bulgaria: Pensoft Publishing. s. 103-104. ISBN 9789004188198.

[2] Anthwal, N.; Joshi, L.; Tucker, A.S. (januar 2013). «Evolution of the mammalian middle ear and jaw: adaptations and novel structures». Journal of Anatomy. 222 (1): 147–160. doi:10.1111/j.1469-7580.2012.01526.x. Besøkt 7. august 2017.

[3] Bronzino, ed. by Joseph D. (2006). Biomedical engineering fundamentals. (3. utgave utg.). Boca Raton, Fla. [u.a.]: CRC, Taylor & Francis. ISBN 0-8493-2121-2.

[1]

[2]

[3]