Stigbøyle (anatomi)

(Omdirigert fra Stigbøylen)
Stigbøylen
Stigbøylen
Stigbøylen fra venstre øre.
LatinStapes
MeSH[1]

Stigbøylen, (lat. stapes) er en liten knokkel i mellomøret hos pattedyr, som er med å overføre lyd fra trommehinnen til det indre øret. Hos alle pattedyr av en hvis størrelse er dette den minste knokkelen i kroppen.

Stigbøylen er kroppens minste knokkel, her sammenliknet med en 10-cent euro mynt.

BygningRediger

Stigbøylen er festet i den «øvre» enden til ambolten, mens den bredere nederste delen overfører vibrasjonene fra ambolten til sneglehuset. En plate på enden av stigbøylen sitter som et lokk i de ovale vindu. Lyden som når sneglehuset er forsterket med mer enn 10 ganger fra lyden som når trommehinnen.[1]

En liten blodåre, arteria stapedia skjærer gjennom knokkelen. Hos de fleste pattedyr er denne arterien redusert eller tilbakedanet.[2] Åpningen for blodåren tilbakedannes imidlertid ikke, slik at knokkelen ser ut som en stigbøyle.[3]

Hos mennesker kan kunstige stigbøyler lages ved transplantasjon fra egent skjelett. Slike kunstige knokler brukes som erstatting for stigbøylen ved ørekirurgi for å rette opp enkelet former for hørelsskader, som cholesteatoma eller ødelagte trommehinner.[4]

Evolusjon og dannelseRediger

Stigbøylen dannes på tidlig fosterstadie fra den andre gjellebuen (den første danner kjeven). Den øverte delen av denne gjellebuen kalles hyoidia. Hos bruksfisk er knokkelen med på å forankre kjeveleddet til hjernekassa. Hos beinfisk utgjør den også forankring for den fremste delen av gjellelokket. Hos springpadder og amnioter (krypdyr, fugl og pattedyr) overfører den øvre delen av denne knokkelen lyd fra trommehinnen til indreøret. Hos fugl og krypdyr er den den eneste knokkelen i mellomøret og kalles columella.[5]

Bare hos pattedyr har de tidligere kjeveleddet hos krypdyret ikke lenger noen leddfunksjon, men er koblet til stigbøylen som en av de tre øreknoklene. Hos pattedyrenes umiddelbare forgjengere hadde andre knokler tatt over funksjonen som kjeveledd, og hos kloakkdyr og høyere pattedyr utviklet disse knoklene seg til øreknokler, uavhengige av hverandre.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Moore & Dalley (1999): Clinically Oriented Anatomy. 4. utg, s 971.
  2. ^ Mutlu, C (1998). «Clinical-histopathological correlations of pitfalls in middle ear surgery.». European Archives of Oto-Rhino-Laryngology. 255 (4): 189–94. PMID 9592676. doi:10.1007/s004050050041. 
  3. ^ Anthwal, N.; Joshi, L.; Tucker, A.S. (Januar 2013). «Evolution of the mammalian middle ear and jaw: adaptations and novel structures». Journal of Anatomy. 222 (1): 147–160. doi:10.1111/j.1469-7580.2012.01526.x. 
  4. ^ Kylén, P.; Albrektsson, T.; Ekvall, L.; Hellkvist, H.; Tjellström, A. (1987). «Survival of the cortical bone columella in ear surgery». Acta Oto-Laryngologica. 104 (1–2): 158–165. PMID 3310512. 
  5. ^ Anthwal, N.; Joshi, L.; Tucker, A.S. (Januar 2013). «Evolution of the mammalian middle ear and jaw: adaptations and novel structures». Journal of Anatomy. 222 (1): 147–160. doi:10.1111/j.1469-7580.2012.01526.x. 
  6. ^ Rich & al. (2005). «Independent origins of middle ear bones in monotremes and therians». Science. 301 (5711): 910–914.