Wikipedia

Max Richter

britisk musiker og komponist

Max Richter ble født 22. mars 1966 i Hameln, Tyskland, er en tysk-britisk komponist. Musikken hans kombinerer påvirkninger fra klassisk musikk så vel som moderne minimalistiske komponister, ambient og elektronisk musikk i en tidløst harmonisk og ofte dypt melankolsk stil.[7]

Max Richter
Født22. mars 1966[1][2][3]Rediger på Wikidata (58 år)
Hameln[4][5]
BeskjeftigelseKomponist, pianist, filmmusikkomponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Edinburgh
Bedford Modern School
NasjonalitetStorbritannia
UtmerkelserEuropean Film Award for Best Composer (2008) (for: Vals med Bashir)[6]
Echo Klassik for klassiskt uten grenser (2013)
Max Richter på Commons

Oppvekst

rediger

Max Richter ble født i Tyskland, vokste opp i England og bor nå i Berlin. Richter har uttalt at han tidlig i tenårene hørte Kraftwerk og ble imponert, det var den første elektroniske musikken han noen gang hadde hørt. Han studerte klassisk komposisjon og piano ved University of Edinburgh, Royal Academy of Music og deretter i Firenze, hvor han ble undervist av den berømte italienske komponisten Luciano Berio.[8]

Etter studiene var Richter med på å grunnlegge sekspianistensemblet Piano Circus, som fremførte stykker av samtidskomponister som Arvo Pärt, Brian Eno, Philip Glass og Steve Reich. Han var med i gruppen i ti år og var med på å produsere totalt fem album. I 1996 innledet han et samarbeid med den elektroniske musikkgruppen Future Sound of London og spilte på flere av albumene deres. Sammen med Mercury Prize-vinner Roni Size jobbet han med gruppen Reprazents på album In the Mode. I tillegg til å være komponist har Richter også vært aktiv som musikkprodusent og produsert Vashti Bunyas album Lookaftering i 2005 og Kelli Alis album Rocking Horse i 2008.[9][10][11]

Solokarriere

rediger
 
Max Richter Ensemble - Crystal Palace Bowl 2021

Richters solodebut Memoryhouse, spilt inn i samarbeid med BBC Philharmonic Orchestra og fiolinisten Alexander Balanescu, ble utgitt i 2002. Det eksperimentelle albumet kombinerer ambiente sekvenser med stemmer og resiterte fragmenter av dikt.[12]

På sitt andre album, The Blue Notebooks fra 2004, leser blant andre skuespillerinnen Tilda Swinton høyt fra Franz Kafkas dagbok. Richter beskrev selv platens stil som «post-klassisk», en kombinasjon av klassisk musikk, elektroniske lyder og "found sound". På Songs from Before (2006) leser Robert Wyatt tekstpassasjer fra bøkene til den japanske forfatteren Haruki Murakami. I 2008 ble Richters fjerde album 24 Postcards in Full Color gitt ut, en samling av 24 klassisk komponerte stykker ment som ringetoner. Stykkene er variasjoner over en rekke temaer og kombinerer piano, strykearrangementer og elektroniske elementer. Infra (2010) er en bearbeiding av en 25-minutters opera som Richter komponerte for koreografen Wayne McGregor og hadde premiere på Royal Ballet i London.[13][14][15][16]

Deutsche Grammophon tilbød ham i 2012 å komponere, for en spesiell samling «Recomposed Series», en ny tolkning av Vivaldis Four Seasons, et prosjekt han hadde i 10 år. I 2015 ga Richter ut sitt mest ambisiøse prosjekt, et samarbeid med billedkunstner og kone, Yulia Mahr, med tittelen Sleep, en 8,5 timers ambient lytteopplevelse målrettet for å passe til en hel natts søvn. Richter ga også ut en en-times versjon av prosjektet, From Sleep, som inneholder en forkortet versjon av hvert "tema" fra Sleep (derav tittelen), og skal fungere som en kortere lytteopplevelse for Sleep-prosjektet. Three Worlds: Music From Woolf Works er Max Richters åttende album, utgitt i 2017. Musikken er hentet fra partituret Richter komponerte til balletten Woolf Works i samarbeid med koreograf Wayne McGregor ved Royal Opera House i London. Delene baseres på tre bøker av Virginia Woolf (Mrs Dalloway, Orlando og The Waves). Albumet inneholder klassisk og elektronisk lyd samt et originalt stemmeopptak av Woolf selv. Voices (2020) er et samarbeid med billedkunstneren Mahr, albumet inneholder lesninger av erklæringen av Eleanor Roosevelt og med ytterligere 70 lesninger hentet fra hele verden.[17][18][19][20][21]

I 2019 ble det i Tallinn, hovedstaden i Estland, spilt inn et nytt album, Exiles, som ble utgitt i 2021. Albumet ble spilt inn med Baltic Sea Philharmonic og dirigent Kristjan Järvi og inneholder også utvidede versjoner av tidligere utgitte verk som «The Haunted Ocean», «Infra 5», «Flowers Of Herself», «On The Nature Of Daylight» og «Sunlight». Max Richter ga ut Vivaldi Recomposed i 2022, basert på Vivaldis De fire årstidene. In a Landscape er det niende studioalbumet fra Richter, utgitt i september 2024. Albumet utforsker The Blue Notebooks fra 2004 og inneholder singelen «Movement, Before All Flowers».[22][23][24]

Max Richter har også skrevet musikken til en lang rekke filmer og TV-serier.

Diskografi, soloutgivelser

rediger
  • 2002: Memoryhouse
  • 2004: The Blue Notebooks
  • 2006: Songs from Before
  • 2008: 24 Postcards in Full Colour
  • 2010: Infra
  • 2012: Recomposed by Max Richter : Vivaldi, the Four Seasons
  • 2015: Sleep
  • 2017: Three Worlds: Music from Woolf Works
  • 2020: Voices
  • 2021: Voices 2
  • 2021: Exiles
  • 2022: The New Four Seasons
  • 2024: In a Landscape

Filmmusik

rediger

Et utvalg av musikk for film og TV-serier:

  • 2003: Gender Trouble av Roz Mortimer
  • 2003: Geheime Geschichten av Christine Wiegand
  • 2005: The Rope av Philippe André
  • 2006: Soundproof av Edmund Coulthard
  • 2006: Work av Jim Hosking
  • 2007: Butterfly av Tracey Gardiner
  • 2007: Hope av Stanislaw Mucha
  • 2008: Frankie Howerd: Rather You Than Me av John Alexander
  • 2008: Henry May Long av Randy Sharp
  • 2008: Lost and Found av Philip Hunt
  • 2008: Waltz with Bashir av Ari Folman
  • 2009: The Front Line (La prima linea) av Renato De Maria
  • 2009: La vie sauvage des animaux domestiques (Die wilde Farm) av Dominique Garing & Frédéric Goupil
  • 2009: Penelope (Penelopa) av Ben Ferris
  • 2009: My Words, My Lies – My Love (Lila, Lila) av Alain Gsponer
  • 2010: When We Leave (Die Fremde) av Feo Aladag
  • 2010: My Trip to Al-Qaeda av Alex Gibney
  • 2010: Womb av Benedek Fliegauf
  • 2010: La Vie sauvage des animaux domestiques
  • 2010: Sarah's Key (Elle s'appelait Sarah) av Gilles Paquet-Brenner
  • 2010: The Gift av Andrew Griffin
  • 2010: How to Die in Oregon av Peter D. Richardson
  • 2010: Die Fremde av Feo Aladag
  • 2011: Perfect Sense av David Mackenzie
  • 2011: Unforgivable (Impardonnables) av André Téchiné
  • 2011: Edwin Boyd av Nathan Morlando
  • 2011: Nach der Stille av Stephanie Bürger, Jule Ott & Manal Abdallah
  • 2012: The Patience Stone/Syngue Sabour av Atiq Rahimi
  • 2012: Spanien av Anja Salomonowitz
  • 2012: Lore av Cate Shortland
  • 2012: Wadjda av Haifaa Al-Mansour
  • 2012: Disconnect av Henry-Alex Rubin
  • 2013: The Congress av Ari Folman
  • 2013: Disconnect av Henry Alex Rubin
  • 2013: Syngué sabour. Pierre de patience av Atiq Rahimi
  • 2013: Den gröna cykeln av Haifaa Al Mansour
  • 2013: The Lunchbox av Ritesh Batra
  • 2013: The Nun av Guillaume Nicloux
  • 2013: The Last Days on Mars av Ruairí Robinson
  • 2013: The Mark of the Angels – Miserere av Sylvain White
  • 2013: Prison Terminal: The Last Days of Private Jack Hall av Edgar Barens
  • 2014: Paradise Lost av Andrea Di Stefano
  • 2014: The Leftovers (2014-2017) av Damon Lindelof & Tom Perrotta
  • 2014: The Green Prince av Nadav Schirman
  • 2014: 96 hours av Frédéric Schoendoerffer
  • 2014: Testament of Youth av James Kent
  • 2015: Testament of Youth av James Kent
  • 2015: Into the Forest av Patricia Rozema
  • 2016: Morgan av Luke Scott
  • 2016: Arrival av Denis Villeneuve
  • 2016: Black Mirror av Joe Wright
  • 2016: Miss Sloane av John Madden
  • 2017: Hostiles av Scott Cooper
  • 2017: Taboo av Kristoffer Nyholm og Anders Engström
  • 2017: Return to Montauk av Volker Schlöndorff
  • 2017: The Sense of an Ending av Ritesh Batra
  • 2017: Guerrilla av John Ridley og Sam Miller
  • 2018: Werk ohne Autor av Florian Henckel von Donnersmarck
  • 2018: Mary Queen of Scots av Josie Rourke
  • 2018: White Boy Rick av Yann Demange
  • 2018: My Brilliant Friend (2018 – ) av Saverio Costanzo
  • 2019: Ad Astra av James Gray
  • 2021: Invasion (2021 – ) av Simon Kinberg og David Weil
  • 2024: Spaceman av Johan Renck

Utmerkelser og priser

rediger

Et utvalg av utmerkelser og priser:

  • 2008: Long Island International Film Expo for musikken til Henry May Long
  • 2008: Park City Film Music Festival for musikken til Henry May Long
  • 2008: ReelHeART International Film Festival for musikken til Henry May Long
  • 2008: European Film Award for musikken til Waltz with Bashir
  • 2009: Cinema Eye Honors for musikken til Waltz with Bashir
  • 2010: German Critics Association Awards for musikken til Die Fremde
  • 2012: Stockholm International Film Festival for musikken til Lore
  • 2013: Bavarian Film Awards for musikken til Lore
  • 2014: Hollywood Music in Media Awards for musikken til The Leftovers
  • 2016: Evening Standard British Film Awards for musikken til Arrival
  • 2018: Hollywood Music in Media Awards for musikken til Mary Queen of Scots

På Pitchfork sin liste The 50 Best Ambient Albums of All Time er albumet Sleep på 40. plass.

Referanser

rediger
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Discogs, Discogs artist-ID 171698, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-ID 494075, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 134977858, besøkt 6. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ arkiv-URL web.archive.org, www.europeanfilmacademy.org, besøkt 1. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Max Richter Songs, Albums, Reviews, Bio & More...». AllMusic (engelsk). Besøkt 14. juli 2024. 
  8. ^ «The Aftershow: Max Richter | Interviews | Music Week». prod.musicweek.com. Besøkt 14. juli 2024. 
  9. ^ «Piano Circus». 
  10. ^ «Max Richter: The Richter Scale». web.archive.org. 13. september 2010. Besøkt 14. juli 2024. 
  11. ^ «Music | The Guardian». www.theguardian.com. Besøkt 14. juli 2024. 
  12. ^ «FatCat Records : Releases». web.archive.org. 30. oktober 2011. Besøkt 14. juli 2024. 
  13. ^ «Max Richter». www.soundonsound.com. Besøkt 14. juli 2024. 
  14. ^ «Max Richter». www.puremusic.com. Besøkt 14. juli 2024. 
  15. ^ «Dusted Reviews: Max Richter - 24 Postcards in Full Colour». web.archive.org. 26. oktober 2011. Besøkt 14. juli 2024. 
  16. ^ «Royal Ballet». 
  17. ^ Schweitzer, Vivien (23. desember 2012). «‘Four Seasons’ Gets New Spin». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 14. juli 2024. 
  18. ^ «Sleep – a restorative lullaby of our times...». 
  19. ^ «from SLEEP». 
  20. ^ «max-richter-three-worlds, PopMatters». www.popmatters.com (engelsk). 26. januar 2021. Besøkt 14. juli 2024. 
  21. ^ Kelly, Sharon (25. juni 2020). «Max Richter Announces New Album ‘Voices’». uDiscover Music (engelsk). Besøkt 14. juli 2024. 
  22. ^ «Exiles (Max Richter, Baltic Sea Philharmonic, Kristjan Järvi)». Limelight (engelsk). Besøkt 14. juli 2024. 
  23. ^ Richter, Max. «Max Richter | The New Four Seasons». Max Richter (engelsk). Besøkt 14. juli 2024. 
  24. ^ «MAX RICHTER ANNOUNCES NEW ALBUM ‘IN A LANDSCAPE’ AND FIRST EVER WORLD TOUR - Max Richter». Deutsche Grammophon (engelsk). Besøkt 14. juli 2024. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Max_Richter&oldid=24569409»