Masirah (også Masira) er ei øy i Arabiahavet. Den ligger i guvernementet Sør-Ash Sharqiyah søraust i Oman og er den største øya i landet. Største by er Ras-Hilf i nord. Omans flyvåpen har en base der, RAFO Masirah.

Masirah
مصيرة‎
Øya sett fra lufta
Geografi
PlasseringArabiahavet
Areal 649 km²
Lengde 95 kilometer
Bredde 14 kilometer
Administrasjon
LandOman
Demografi
Befolkning12 668 (2014)
Befolkningstetthet19,52 innb./km²
Posisjon
Kart
Masirah
20°28′16″N 58°48′55″Ø

Geografi rediger

Masirah ligger 150 km sørvest av Ras al-Hadd, austpynten på det omanske fastlandet. Øya er skilt fra fastlandet av et grunt sund som er mellom 13 og 19 kilometer breit. På grunn av grunner og korallrev, og nordaustmonsunen fra desember til mars, er farvatnet utrygt for skipsfart.[1]

Øya er omgitt av småøyene Marsis, Chanazi og Kalban.

Masirah er den nest største øya i Arabia etter Sokotra. Øya består av størkningsbergarter. Den har avlang form, er 64 km lang og nesten 16 km på det breieste. En fjellrygg går i øyas lengderetning. Jabal Madhrub i nord med 225 meter er den høgeste fjelltoppen. Bortsett fra enkelte tre, kratt og grastuster er det lite vegetasjon. Vegetasjonsforholda har begrensa mulighetene for husdyrhold.[1]

Januar er den kaldeste måneden i året med 19 grader celsius. Mai er varmest. Temperaturen kommer da opp i 35 grader celsius.[1]

Historie rediger

Øyas tidlige historie er dårlig kjent, men øya Sarapis i den greske nedtegnelsen Periplus Maris Erythraei fra tida mellom det 1. og det 3. århundret e.Kr. kan være Masirah. I dette skriftet står det at øyboerne spiste fisk og eksporterte skilpaddeskjell. Det fins bly og kopperforekomst på øya og rester etter steder disse metallene har vært smelta indikerer at perserne tidlig kan ha nytt øya.[1]

På 1300-tallet ankra Ibn Battuta opp utafor øya, men han gikk ikke i land. Portugiserne besøkte seinere øya.

I 1845 blei folketallet regna til rundt 1000. De fleste tilhørte djanabastammen, noen få hikmanstammen. Folket har livnært seg av havet med fiske og jakt på skilpadder. Tørrfisk, tørka haifinner, skilpaddeskjell og ambra blei utført, mens ris og dadler blei kjøpt på fastlandet.[1]

Øyfolket var heilt til 1900-tallet kjent for å motsette seg innblanding utafra, men aksepterte til slutt herredømmet til Oman. Skip som forliste ved øya blei plyndra. Et tilfelle i 1904, da et britisk skip forliste ved Hallaniyah i Kuria Muria og en del av passasjerene og mannskapet blei rana og drept da livbåten nådde Masirah, fikk mye oppmerksomhet. Sultanen av Oman straffa de skyldige og som resultat blei Omans autoritet på øya styrka.[1]

I 1932 blei et drivstoffdepot etablert på øya og ei landingsstripe rydda nord på øya til bruk for RAF på ruta mellom Aden og Basra. Under andre verdenskrig blei den militære aktiviteten på øya større både for flytrafikk med forsyninger til og fra India og Det fjerne østen, men også som base for operasjoner mot undervannsbåter. Fra 1952 fikk også USA rett til å benytte øya.

I 1957 var folketallet beregna til litt under 2000.[1]

Øya fikk ny betydning som flybase i forbindelse med Suezkrisa og tapet av britiske baser i Irak i 1958.[2] Flystasjonen hadde to rullebaner uten fast dekke, men i 1962 fikk den ei ny 9000 fot lang rullebane med fast dekke. Infrastrukturen blei samtidig opprusta.[1] Basen blei opprettholdt etter britisk tilbaketrekking fra Aden og golfstatene. Den blei benytta som del av britenes hjelp til Oman for å slå ned opprøret i Dhofar fram til 1975. Etter dette overlot Storbritannia basen til Oman i 1977, som avtalte at USA fikk bruke denne og andre baser.[2]

British Eastern Relay Station sendte program fra BBC og hadde kortbølgesendere og mellombølgesendere på øya. De første sendingene kom på lufta i 1963. Radiosenderne stengte i 2002 da et nytt kringkastingsanlegg var installert på fastlandet.[3]

Befolking rediger

I 2014 bodde det 12.668 mennesker på øya. Av disse var omanere 7943 og 4275 utlendinger.[4]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h «Maṣīra - Brill Reference». referenceworks.brillonline.com. Besøkt 21. juli 2015. 
  2. ^ a b Peterson, J.E. (1985). «The Islands of Arabia: Their Recent History and Strategic Importance» (PDF). Arabian Studies. 7: 31-32. 
  3. ^ Kennedy, Greg, red. (2008). Imperial Defence: The Old World Order, 1856–1956. Routledge. s. 315. 
  4. ^ Population Statistics Bulletin (PDF) (4): 64. 2014 http://www.ncsi.gov.om/Elibrary/LibraryContentDoc/ben_Population%20statistics%20Bulletin%20No.%204_e637fce6-a0d7-47ec-8eac-a29d54eb673c.pdf. 

Eksterne lenker rediger