Martin Dibobe
Benjamin Martin Dibobe (1876–ca. 1922)[1] var en kamerunsk-tysk togfører og borgerrettsforkjemper. Dibobe ønsket et fortsatt tysk kolonistyre, men med en viss suverenitet for koloniene. Tysk lov skulle gjelde i koloniene, med like rettigheter for alle. Han krevde representasjon i den tyske nasjonalforsamlingen, for den minoritet han tilhørte.
| Martin Dibobe | |||
|---|---|---|---|
.jpeg) | |||
| Født | 31. okt. 1876 Tysk Kamerun | ||
| Død | 20. århundre | ||
| Beskjeftigelse | Ombordansvarlig | ||
| Ektefelle | Helene Noster | ||
Biografi rediger
Han ble født som Quane a Dibobe 31. oktober 1876 i Bonapriso/Bonaprise i Kamerun, som den andre sønn av en høvding i Duala-folket. Navnet Martin fikk han ved dåpen på en misjonsstasjon. På misjonsstasjonen hadde han også lært seg å lese og skrive.[2][3][4]
I en alder av 20 år tok han seg nordover til Berlin, for å lære og arbeide. Sitt første oppdrag fikk han under industri- og håndverksutstillingen i 1896 i Treptower Park. Det var bygget opp en afrikansk landsby, der lettkledde mennesker fra de tyske koloniene i Afrika og deres eksotiske liv ble presentert, som et underholdningsinnslag. Utstillingen skulle tjene til å markere Det tyske keiserrike som en verdensmakt. Dette var tolv år etter Berlinkonferansen i 1884, der Afrika ble delt mellom kolonimaktene. Dibobe ble også ansett som medisinsk interessant. På Charité målte de omkretsen av hodeskallen hans, og på et seminar for orientalske språk analyserte de hans talespråk.[5]
Dibobe ble værende i Tyskland, og gikk i lære hos Siemens som låsesmed. Han deltok i arbeidet med å bygge den første undergrunnsbanen i Berlin, U1. Han gikk siden til Berlins trafikkselskap, der han startet som som konduktør (Schaffner), og etter hvert ble togfører (Zügführer). Stillingen som togfører var et høyt ansett yrke, og innebar at han var offentlig tjenestemann (Beamter). Dibobe giftet seg med datteren til utleieren hans, og paret fikk to barn. Hans ønske om å inngå ekteskap møtte byråkratiske hindringer, beskrevet som en Kafka-prosess. Så vel den lokale registerfører (Standesamt) som Reichskolonalamt og Auswärtiges Amt, nektet den papirløse Dibobe å inngå ekteskap. Først etter at Baselmisjonsselskapet hadde bekreftet hans identitet, gikk det i orden med giftermålet.[1][5]
På tross av sin fremgang oppfattet Dibobe seg som diskriminert. Det var vanskelig for en med afrikansk herkomst å få lov til å studere, og på arbeidsplassene følte afrikansk-tyskerne seg mobbet og mishandlet. Dibobe engasjerte seg politisk, i Liga für Menschenrechte og i sosialdemokratiet.
Sammen med 17 andre kamerunere underskrev han i 1919 et opprop både til Reichskolonialamt og til Riksdagen, med en rekke krav på vegne av befolkningen i koloniene. Han gikk inn for at Tyskland skulle beholde koloniene og at tysk lov skulle gjelder der. Korporlig avstraffelse skulle avskaffet og likeså tvangsarbeide hos de store, tyske selskapene. Koloniene skulle få en viss suverenitet, som del av et semikolonialt system (Birthe Kundrus). Han krevde for det han kalte sin rase (tysk Rasse) en fast representasjon i den tyske nasjonalforsamlingen eller riksdagen. I alt 32 krav ble rettet mot Riksdagen, men kravene ble ikke sendt videre fra Reichskolonialamt. Etter at Dibobe hadde engasjert seg politisk, ble forholdene på arbeidsplassen vanskeligere for ham, og til slutt mistet han arbeidet.[1][3][5]
Han ønsket å ta familien hjem til Kamerun. Han dro i forveien, men etter at Frankrike etter første verdenskrig hadde overtatt kolonien, var innreisen sperret for ham. Franskmennene anså ham som en urostifter og nektet ham innreise. De fryktet et pro-tysk opprør. Han fikk ikke lov til å forlate skipet, og måtte dra videre til Liberia. Det er uklart hvordan han endte sine dager. I adresseboken for Schönhauser Allee i Berlin, er det fra 1926 oppført en enke med etternavnet Dibobe. På dette grunnlaget er det antatt at han døde i Liberia.[2]
Æresbevisninger rediger
-
![Minneskilt på Dibobes Küglerstrasse 44 i Berlin, hans siste bolig i byen. Skiltet var det første i Berlin oppført for en afrikaner.[6]](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/cc/Berliner_Gedenktafel_Kuglerstr_44_%28Prenz%29_Martin_Dibobe.jpg/120px-Berliner_Gedenktafel_Kuglerstr_44_%28Prenz%29_Martin_Dibobe.jpg)
Minneskilt på Dibobes Küglerstrasse 44 i Berlin, hans siste bolig i byen. Skiltet var det første i Berlin oppført for en afrikaner.[6] -
Minnetavle ved Wilhelmstrasse 52 i Berlin, tidligere Reichkolonialamt (tysk/engelsk tekst).
![Minneskilt på Dibobes Küglerstrasse 44 i Berlin, hans siste bolig i byen. Skiltet var det første i Berlin oppført for en afrikaner.[6]](/wiki/Fil:Berliner_Gedenktafel_Kuglerstr_44_(Prenz)_Martin_Dibobe.jpg)
_Wilhelmstra%C3%9Fe_62.jpg){kind=small}
Han er av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte oppført på listen over de viktigste personer («100 Köpfe») som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[7]
Referanser rediger
- ^ a b c «Martin Dibobe». demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 26. desember 2021.
- ^ a b Helmholtzplatz, SPD-Abteilung 12 |. «Martin Dibobe - SPD-Abteilung 12 | Helmholtzplatz». www.spd-helmholtzplatz.de (tysk). Besøkt 26. desember 2021.
- ^ a b «Petitionen an die Deutschen Behörden (1919)». Black Central Europe (engelsk). 16. november 2020. Besøkt 26. desember 2021.
- ^ Wurm, Philipp (6. februar 2017). «Kaiserreich um 1900: Wie ein Kameruner zum Berliner Zugführer aufstieg». Der Spiegel (tysk). ISSN 2195-1349. Besøkt 8. august 2022.
- ^ a b c Djahangard, Susan (1. november 2016). «Vom Forschungsobjekt zum Zugführer». Der Tagesspiegel Online (tysk). ISSN 1865-2263. Besøkt 25. desember 2021.
- ^ Tale av historiker Oguntoye ved avdukingen i 2016 (youtube)
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.