Marianne Weber

tysk kvinnerettsforkjemper og politiker

Marianne Weber, opprinnelig Schnitger, (1870–1954) var en tysk forfatter og kvinnesaksforkjemper. Hun var 15. januar 1919 den første kvinne som talte i et tysk parlament, i dette tilfellet det forfatningsgivende parlamentet i Republikken Baden. Etter ektefellen Max Webers død i 1920, bidro hun til utgivelse av hans verker.

Marianne Weber
MarianneWeberInLemgo.jpg
FødtMarianne Schnitger
2. aug. 1870[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Oerlinghausen[5]Rediger på Wikidata
Død12. mars 1954[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Heidelberg[6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, skribent, rettshistoriker, sosiologRediger på Wikidata
Embete
Utdannet ved Marianne Weber gymnasiumRediger på Wikidata
Ektefelle Max WeberRediger på Wikidata
Parti Deutsche Demokratische ParteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt BergfriedhofRediger på Wikidata
Utmerkelser Æresdoktor ved universitetet i HeidelbergRediger på Wikidata

Marianne og Max Weber i 1894.

BiografiRediger

Weber ble født 2. august 1870 i Oerlinghausen ved Bielefeld som Marianne Schnittger. Faren var lege, men hadde psykiske lidelser. Etter morens død i 1873 flyttet hun inn hos sin bestemor i Lemgo. I Lemgo gikk hun til 1887 på høyere pikeskole, og bodde deretter i to år på et pikepensjonat i Hannover. Etter å ha vendt tilbake i Oerlinghausen, bodde hun hos en tante.[7][8]

I 1892 startet Weber utdannelse som tegner i Berlin. Hun traff sin slektning Max Weber i hans foreldrehjem, og de giftet seg i 1894. Da ektemannen arbeidet som professor i Freiburg og Heidelberg, benyttet hun muligheten for å gå på forelesninger i nasjonaløkonomi og filosofi. Det var bare mulig for henne å være til stede som gjest, ettersom kvinner på dette tidspunkt ikke hadde lov til å studere i Tyskland.[9]

Ektefellene gjennomførte i perioden 1900 til 1903 flere reiser i Europa, på tross av at ektemannen hadde vært alvorlig syk siden 1898. Hun gjorde på disse reisene sine første offentlige opptredener og ble en markant figur i den tyske kvinnebevegelsen. I denne forbindelse traff hun Gertrud Bäumer, som ble hennes største forbilde. I ektemannens sykdomsfravær fra den offentlige scene, skrev hun bøker om Fichte og Marx, og om rettsutviklingen for kvinner. I 1904 hadde Max Weber overvunnet sin sykdom og ektefellene gjorde en felles reise til USA. Da Max Weber i 1908 på nytt deltok i politikken, var han blitt glemt i offentligheten, og ble blant publikum nevnt som sin kones ektemann: «Hvem er nå denne Max Weber? Tja, det vel han til ho Marianne», meningsoversettelse fra tysk dialekt: «Wer isch denn eigentlich seller Max Weber? – Ha das isch halt der Marianne ihrer».[8]

Hun var i 1919 blant stifterne av det venstreliberale Deutsche Demokratische Partei (DDP) og ble valgt som medlem av den forfatningsgivende nasjonalforsamlingen i Republikken Baden. Der holdt hun 15. januar 1919 den første tale av en kvinne i et tysk parlament noen gang. Hun ble også den første kvinne som protokollfører i et tysk parlament. Hun fulgte sin mann til München da han overtok Lujo Brentano-professoratet. Selv ble hun leder av Bund Deutscher Frauenvereine. Dette var en del av den borgerlige kvinnebevegelsen, og hun ble støttet av sin mann i dette arbeidet.[7]

Etter ektemannens død i 1920, vendte hun 1921 tilbake til Heidelberg for å bo der, og i 1922 fikk hun en æresdoktorgrad ved Universitetet i Heidelberg, juridisk fakultet. Da hadde hun allerede profilert seg som vitenskapelig forfatter. Hun ble samme år verge, senere adoptivmor, for de fire barna til Max Regers søster Lilli.[9][8]

I perioden 1926 til 1931 gjennomførte hun flere reiser med foredrag om seksualetiske spørsmål og om temaer knyttet til kvinners likestilling, i Tyskland og Nederland. Etter oppløsning av kvinneorganisasjonen i 1933 gjennomførte hun fortsatt vennetreff i likestillingsspørsmål i Heidelberg.[8]

ÆresbevisingerRediger

Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte regner henne blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[10]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001565, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id weber-marianne, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b «Weber, Marianne – Lexikon Westfälischer Autorinnen und Autoren – 1750-1950» (tysk). Besøkt 17. november 2021. 
  8. ^ a b c d «Weber Marianne - Detailseite - LEO-BW». www.leo-bw.de. Besøkt 18. november 2021. «„Wer isch denn eigentlich seller Max Weber?“ – „Ha das isch halt der Marianne ihrer.“» 
  9. ^ a b «Marianne und Max Weber». demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 17. november 2021. 
  10. ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.