Maren Gripes nødvendige ritualer

roman av Øystein Lønn

Maren Gripes nødvendige ritualer er en roman av Øystein Lønn, utkommet på Gyldendal i 1999. For første gang i forfatterskapet legger her Lønn romanhandlinga langt tilbake tid – til et førindustrielt samfunn.

Maren Gripes nødvendige ritualer
Forfatter(e)Øystein Lønn
Utgitt1999[1]

Historia rediger

Handlinga utspiller seg i et lite øysamfunn på Sørlandskysten mot slutten av seilskutetida. En hollandsk båt legger til kai, og sjømannen Leo Tybrin Beck går i land. Den fremmede hollenderen utøver ved sitt blotte nærvær en besynderlig virkning på øyboerne. Kvinner blir gale og mennene går amok.

Maren Gripe er en gift kvinne i begynnelsen av tredveåra. Synet av Tybrin Beck får henne til å gjøre ting hun aldri har innlatt seg på før. Hun drikker seg sanseløst full på sjenever, oppsøker midt på natta vertshuset der Beck er gått inn, blotter brystene og sovner ved disken. Neste dag blir hun sendt på dårehus i byen, men overlegen finner at hun ikke er gal, og følger henne om bord på båten som tar henne tilbake til øya.

Synet av Marens uimotståelige dragning mot fremmedkaren avstedkommer et allment vansinn blant øyas mannlige befolkning. Stødige bønder og fiskere som aldri har gjort noe uoverveid i hele sitt liv starter masseslagsmål på vershuset, gjør innbrudd og hærverk, tenner på hus og setter fyr på lyngheiene. Det hele ender med at Maren sjøl med tilsynelatende fatning og stor besluttsomhet senker samtlige skuter som ligger til kai og lar seg falle ned fra stormasta på ett av dem.

Fortellinga rediger

Historia avdekkes på en subtil måte som gir rom for mange overraskelser underveis. Den viktigste bipersonen er lensmannen, som strever med å sette sammen en rapport om begivenhetene som skal være forståelig lesning for politimesteren i byen. Mens utskeielsene pågår som verst, finner han det klokest å holde seg på avstand, men uansett er det hans oppgave å berette om dem. Under arbeidet med rapporten har han samtaler med en rekke personer som ikke direkte har tatt del i galskapen, men som har vært tilskuere til den.

Gjennom lensmannens samtaler avdekkes historia bit for bit og med stadig skiftende perspektiv og grad av innsikt. Fortellinga får derigjennom et kaleidoskopisk preg, der lensmannen er prismet som alle de ulike beretningene brytes gjennom. I tillegg til et mangfold av stemmer som hver bare kjenner deler av helheten, preges fortellinga av avanserte anakronier. Det skjer umerkelige sprang mellom før og etter i historias kronologi, og de komplekse uoverensstemmelsene mellom rekkefølgen i historia og i fortellinga bidrar også til inntrykket av at det knapt er mulig å rekonstruere en samlende helhet – en sammenhengende og logisk begripelig virkelighet finnes ikke.

Som vanlig hos Lønn er underdrivelsen et virkemiddel som brukes svært bevisst. De mest hårreisende begivenhetene droppes nesten umerkelig og i forbifarten, mens han dveler ved små og tilsynelatende betydningsløse detaljer ved personer og miljø. Personene preges dessuten av en særlig grad av sensitivitet. Alle sanser mobiliseres – synsinntrykk, lyder, lukter, smak og taktile inntrykk: «Hun husket ansiktet, følelsen i magen, lukten av sengen og hvordan det prikket i hendene.»

Tematikk rediger

Romanens hovedtema er driftenes forrang framfor kulturen. Menneskene tror seg å leve i velordna samfunn, helt til det plutselig rakner og blir klart at de hele tida har levd på en tynn hinne av kultur over et kaotisk hav av uforklarlige og uforståelige drifter. Den sterkeste av alle drivkrefter er tiltrekningen mellom kvinne og mann. Derfor er det den uimotståelige dragningen Maren Gripe kjenner for Leo Tybrin Beck som naturlig nok får hinna til å briste denne gangen, i dette vesle øysamfunnet en gang for hundre år sia.