Maigret

fiktiv fransk politidetektiv i Georges Simenons kriminalfortellinger
For den britiske TV-serien fra 1960-63, se Maigret (TV-serie)

Jules Amadée François Maigret er en fiktiv person i Georges Simenons kriminalfortellinger (75 titler 1931–72).[2] Han er kjent som commissaire Maigret, eller bare Maigret; selv ikke hans kone tiltaler ham med fornavn.

Maigret-statue utført av Pieter d'Hont i Delfzijl. Den ble avduket av Simenon selv den 3. september 1966, på stedet der han skrev sin første Maigret-roman, med skuespillere som hadde spilt Maigret, til stede.[1]

Maigret ble (sannsynligvis) født i 1884. Han kom fra beskjedne kår, og måtte gi opp medisinstudiene og søke seg inn i Paris-politiet i 1909. I 1913 begynte han i kriminalpolitiet. På begynnelsen av 1930-tallet var han i praksis leder for kriminalavdelingen i Paris, men også operativ etterforsker med oppdrag over hele landet. Det later til at han trakk seg tilbake allerede som 48-åring, men senere kom tilbake i sin gamle stilling. Som pensjonist etter krigen forsøkte han seg sporadisk som privatdetektiv. Maigret var gift, men barnløs.

Maigrets etterforskning er gjerne basert på psykologi. Han kan opptre brutalt overfor mistenkte for å øke det psykologiske presset. Han tilbringer mye tid i barer og kaféer i nærheten av åstedet, og inntar imponerende kvanta alkoholholdig drikke. Praktiske oppgaver utføres av betjentene, i første rekke Lucas, Janvier, Torrence og «unge» Lapointe. Maigrets metoder misbilliges ofte av forhørsdommeren Coméliau.

Simenon var uhyre produktiv, og antallet Maigret-historier sprenger realistiske rammer for en tidsbegrenset politikarriere. Maigret-serien kan deles i tre faser: En tidlig periode (1930-tallet), der Maigrets saker skildres i samtidsperspektiv. En midtperiode (1940–50-tallet), der sakene diskret henlegges til perioden før Maigrets avgang. Og til slutt (1960- og 70-tallet), en fase der realistiske tidsperspektiver ignoreres, og handlingen utspiller seg i en umiskjennelig etterkrigstid, med Maigret selv og hans medarbeidere fiksert i den alderen de hadde 30–40 år før.

Den første Maigret-boken het Peter fra Lettland og kom ut i juli 1930.[3] I juli 1932 fortalte Simenon til avisen La Republique at han reiste til Norge for å finne stillhet og ro til å skape en troverdig fransk politimann. «I Ishavet under polarsirkelen fødte jeg Maigret med glede og kjærlighet,» sa han. Sommeren 1929 seilte han og konen Tigy i kanaler mot Delfzijl. Båten «Ostrogoth» var en 35 fots fransk kutter. Reisen ga impulser til noen av hans beste bøker: Maigret og mannen uten hode, Maigret og lekteren med de to hengte og Maigret og kanalmordet henter alle handling fra en verden av vannveier, vertshus og sære folk. Men i et forord til sine samlede verker i 1966 beskriver Simenon hvordan «Ostrogoth» lå i tørrdokk, mens hans selv satt med skrivemaskinen i en forlatt lekter. I løpet av 4-5 dager var Peter fra Lettland angivelig ferdig.[4] Men selv om dette var den første Maigret-boken, ble den først utgitt som den femte i rekken.[3]

Til tross for at Maigret selv, i sine memoarer (utgitt allerede 1950), stilte seg kritisk til Simenons litterære behandling av hans liv og arbeide, har både skikkelsen Maigret og Simenons forfatterskap hatt stor innflytelse på senere kriminallitteratur.

ReferanserRediger

  1. ^ The Maigret Statue at Delfzijl
  2. ^ Liste over Maigret-bøker, engelske titler
  3. ^ a b Maigrets første sak
  4. ^ Arne Dvergsdal: Om Maigret unnfanget i Norge, Dagbladet 9. august 2003