MDPI (Multidisciplinary Digital Publishing Institute) er et akademisk forlag med hovedkvarter i Sveits og de fleste av sine ansatte i Kina, og som ofte omtales som et røverforlag.[1] Det utgir elektroniske akademiske tidsskrifter basert på forfatterbetaling og er kjent for å ha svært mange «himmelvide tidsskrifter» der tittelen består av bare ett ord[1] og å «oversvømme markedet med hastepubliserte spesialnumre for ren profitt».[2] Forlagets eneeier og direktør er Shu-Kun Lin, som er kjent som støttespiller for Donald Trump.[3]

Forlaget har blitt kritisert for å publisere mindre gode artikler, for å bruke overfladisk fagfellevurdering av tilfeldig og lav kvalitet, og for bruk av søppelpost, og har blitt beskrevet som en «pengemaskin som drives av det totale antallet aksepterte artikler, ikke av kvalitet».[1][4][5] Forlaget var med på Jeffrey Bealls liste over røverforlag fra 2014,[4] men det ble fjernet i 2015 etter vurdering av Bealls ankekomité;[6] Beall skrev i 2017 at MDPI var et av røverforlagene som hadde «prøvd å være så plagsom som mulig» mot hans arbeidsgiver.[7] En detaljert analyse av MDPIs tidsskrifter fant at de måtte regnes som røvertidsskrifter og at de skilte seg fra kvalitetstidsskrifter gjennom langt høyere selvsitering og gjennom at uforholdsmessig mange av siteringene var fra MDPI-tidsskrifter.[8] MDPI har også stått sentralt i debatter om kvalitetskravene i Norsk vitenskapsindeks, og inkluderingen av mange av forlagets tidsskrifter i registeret har blitt kritisert av norske forskere.[1][2] I 2021 kunngjorde publiseringsutvalget i Norge et nytt nivå for «tvilsomme» utgivere og tidsskrifter, kalt nivå X, og begrunnet det med bekymringsmeldingene om MDPI.[9] Fem MDPI-tidsskrifter var blant de første tretten tidsskriftene som fikk status som nivå X høsten 2021, noe som gjorde MDPI til den største utgiveren av mulige røvertidsskrifter i indeksen.[10]

ForretningsmodellRediger

MDPI er formelt registrert i Sveits, men har de fleste[1] av sine drøyt 2 000 ansatte i Beijing og Wuhan i Folkerepublikken Kina; ifølge Jeffrey Beall er det i realiteten et kinesisk firma.[4] Olav Bjarte Fosso og Jonas Kristiansen Nøland påpeker at «mesteparten av jobben gjøres i Kina, selv om hovedsetet er et lite 'kunstig' kontor i Sveits».[1]

MDPI er kjent for å ha svært mange tidsskrifter der tittelen ofte bare består av ett ord, for å vilkårlig sende ut invitasjoner til store antall personer (såkalt søppelpost)[5] og for å bruke forfatterbetaling. Det har blitt beskrevet som et røverforlag av kritikere som Jeffrey Beall.[4] MDPI hevder å bruke fagfellevurdering, men har blitt anklaget for å bruke fagfellevurdering av tilfeldig og ofte lav kvalitet.[5]

Jeffrey Beall skrev at «MDPI er ikke et forlag vi trenger eller ønsker innen vitenskapelig publisering. At det har åpen tilgang betyr ikke at det er seriøst. Etter min mening inneholder MDPIs hyllemetertidsskrifter hundrevis av overfladisk vurderte artikler som hovedsakelig er skrevet for å oppnå en forfremmelse eller ansettelse, heller enn som vitenskapelig publisering».[4]

Fosso og Nøland skriver at «MDPI er kjent for å lansere himmelvide tidsskrifter, ofte basert på vage og korte navn, som kan bety hva som helst. Eksempler på slike sekkeposter er tidsskriftene 'oppfinnelser', 'teknologier', 'systemer' og 'utfordringer'. Dette minner mer om forretningsutvikling enn om forskning», at «MDPIs strategi er å bombardere akademikere med e-poster og lokkemidler», at «det brukes kinesiske assistentredaktører uten vitenskapelig trening. Hovedredaktørene er kun figurative navn i skyggen – de slipper å ta seg av vurderingsprosessen og slipper å velge ut andre som skal vurdere manuskriptene. MDPI forteller ingenting om sine interne rutiner eller algoritmer. Dessuten er fagfellevurdering en 'plage' som reduserer deres inntekter». De konkluderer med at «MDPI er en pengemaskin som drives av det totale antallet aksepterte artikler, ikke av kvalitet».[1]

I 2021 skrev Fosso og Nøland at MDPIs vekst «kan nesten alene forklares av forlagets aggressive fokus på spesialutgivelser, eller såkalte 'special issues'» og at «taktikken er å oversvømme markedet med hastepubliserte spesialnumre for ren profitt. Du som forsker kan oppfattes som en brikke i et større spill om penger og markedsandeler.»[2] Forskerne Anders Skyrud Danielsen og Lars Mølgaard Saxhaug uttalte at MDPI har «beveget seg bort fra rollen som en seriøs vitenskapelig forlegger og over i en slags pengemaskinsvindel».[11]

MDPI har publisert flere kontroversielle artikler som har blitt beskrevet som pseudovitenskap.[12][13][14] Ifølge Martin Haspelmath er MDPIs forretningsmodell å «starte et stort antall nye tidsskrifter og håpe at noen av dem lykkes og tjener inn penger. For eksempel har MDPIs tidsskrift Languages ikke engang en redaktør ennå. Dette minner selvfølgelig om søppelpost-forretningsmodellen».[15] Faktisk.no nevnte i 2020 MDPI i forbindelse med spredning av konspirasjonsteorier om Bill Gates og vaksiner, og beskrev det som et omstridt forlag.[16]

Simen Andreas Ådnøy Ellingsen har kritisert tilhengere av publisering med forfatterbetaling for å «[gå] rett i garnet til kommersielle og like grådige OA-forlag» som MDPI, og skrevet om sin erfaring med MDPI: «Som gratisarbeidende ekspert ga de meg én uke (!) til jobben. Det vanlige er minst en måned. Det tar flere timer å lese en artikkel grundig og skrive rapport, så åpenbart har journalen ingen interesse av gode rapporter. Jeg gjorde imidlertid en grundig jobb, og anbefalte refusjon. Etter to revisjoner der jeg fortsatt hadde innvendinger, ble artikkelen ganske enkelt publisert uten noen kommentar. Noen faktisk redaktør var jeg ikke i kontakt med».[17]

I 2017 skrev Jeffrey Beall at MDPI var et av forlagene som hadde trakassert hans arbeidsgiver og tvunget ham til å nedlegge listen over røverforlag; ifølge Beall hadde MDPI «prøvd å være så plagsom som mulig» i håp om at universitetsledelsen ville bli så lei av alle henvendelsene at de bragte ham til taushet.[7]

I 2018 fratrådte ti redaktører i tidsskriftet Nutrients i protest mot at de ble tvunget til å publisere «søppelforskning».[1] Ifølge Fosso og Nøland velger mange norske forskere å «boikotte fagfelleevaluering eller redaktørarbeid for forlagets tidsskrifter».[1]

Vurderingen av MDPIs tidsskrifter i Norsk vitenskapsindeks har variert en del. For eksempel ble tidsskriftet Laws avvist da det først ble nominert og i stedet gitt nivå 0-status, men fikk nivå 1-status fra 2017 etter å ha blitt nominert på nytt.[18] Per 2020 har 165 MDPI-tidsskrifter blitt gitt nivå 1-status, mens 7 har blitt gitt nivå 0-status (ikke vitenskapelig); ingen har nivå 2-status.[19] Fosso og Nøland er kritiske til anerkjennelsen av MDPIs tidsskrifter på nivå 1 i Norge; de peker på at ingen av MDPIs tidsskrifter er anerkjent som vitenskapelige i den danske vitenskapsindeksen, mens i Finland er en tredjedel ikke kvalifisert for det laveste nivået, mens resten er plassert på laveste nivå.[1] Det nasjonale publiseringsutvalget i Norge har uttalt at de kjenner seg igjen i Fossos og Nølands beskrivelse og kritikk av MDPI, og deler bekymringen over forlaget; ifølge utvalget er MDPI «i en gråsone» og følger bare «tilsynelatende de kriteriene vi har for å innlemme dem i finansieringssystemet for forskning i Norge».[20] I 2021 kunngjorde publiseringsutvalget et nytt nivå for «tvilsomme» utgivere og tidsskrifter, og uttalte at det nye nivået er et direkte resultat av bekymringsmeldingene om MDPI.[9] Blant de første tretten tidsskriftene som fikk status som «nivå X» i september 2021 var det fem MDPI-tidsskrifter: Arts, Sustainability, Geosciences, Processes og Axioms.[10]

Vitenskapsjournalisten Leonid Schneider omtaler MDPI som en «billigere og enda mindre selektiv variant av Frontiers». Schneider fremhever at MDPIs eneeier og toppsjef Shu-Kun Lin flere ganger har gitt uttrykk for fordomsfulle og konspiratoriske holdninger; f.eks. har Lin uttalt at «White Lives Matter» og hevdet at Donald Trump «redder rettsstaten» mens Joe Biden «vil ta penger fra hardtarbeidende folk og gi til late folk». MDPI har også publisert flere artikler av forfattere kjent for rasebiologiske synspunkter.[3]

Maria Ángeles Oviedo-García fant i 2021 at 53 MDPI-tidsskrifter som er med i Journal Citation Reports (JCR) skilte seg fra andre JCR-indekserte tidsskrifter gjennom en langt høyere selvsitering og gjennom en uforholdsmessig høy andel siteringer fra andre MDPI-tidsskrifter, og konkluderte med at alle de 53 tidsskriftene måtte regnes som røvertidsskrifter.[8]

Tidsskrifter utgitt av MDPIRediger

Blant tidsskriftene MDPI utgir er bl.a.

  • Algorithms
  • Atmosphere
  • Biology
  • Energies
  • Entropy
  • Genes
  • International Journal of Environmental Research and Public Health
  • International Journal of Molecular Sciences
  • ISPRS International Journal of Geo-Information
  • Laws
  • Life
  • Marine Drugs
  • Materials
  • Molbank
  • Molecules
  • Nutrients
  • Remote Sensing
  • Sensors
  • Vaccines
  • Viruses

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j Olav Bjarte Fosso og Jonas Kristiansen Nøland: «Forskere blir ledet til etiske overtramp», Universitetsavisa, 6. januar 2020
  2. ^ a b c Nøland, Jonas Kristiansen; Fosso, Olav Bjarte. «Profittjegere vanner ut norsk forskning». Besøkt 25. mai 2021. 
  3. ^ a b Leonid Schneider: «MDPI and racism», For Better Science, 29. desember 2020
  4. ^ a b c d e Jeffrey Beall (18. februar 2014), Chinese Publisher MDPI Added to List of Questionable Publishers Arkivert 6. mars 2014 hos Wayback Machine., Scholarly Open Access: Critical analysis of scholarly open-access publishing
  5. ^ a b c Jeffrey Beall (11. juni 2015), Guest Editing a Special Issue with MDPI: Evidences of Questionable Actions by the Publisher Arkivert 16. juni 2015 hos Wayback Machine., Scholarly Open Access: Critical analysis of scholarly open-access publishing
  6. ^ «Response to Mr. Jeffrey Beall's Repeated Attacks on MDPI». Besøkt 10. mai 2020. 
  7. ^ a b Beall, Jeffrey (2017). «What I learned from predatory publishers». Biochemia Medica. 27 (2): 273–279. PMC 5493177 . PMID 28694718. doi:10.11613/BM.2017.029. 
  8. ^ a b Oviedo-García, MA (2021). «Journal citation reports and the definition of a predatory journal: The case of the Multidisciplinary Digital Publishing Institute (MDPI)». Research Evaluation. doi:10.1093/reseval/rvab020. 
  9. ^ a b «Vi innfører nivå X for tvilsomme tidsskrifter». Khrono. Besøkt 27. mai 2021. 
  10. ^ a b «Plasserer tretten vitenskapelige tidsskrift på gråsone-nivå». Universitetsavisa. 
  11. ^ Anders Skyrud Danielsen og Lars Mølgaard Saxhaug (1. juli 2021): Dårlig og farlig forskning. VG
  12. ^ Timmer, John. «How the craziest f#@!ing "theory of everything" got published and promoted». Ars Technica. Besøkt 17. januar 2014. 
  13. ^ Nosowitz, Dan. «Hilarious "Theory of Everything" Paper Provokes Kerfuffle». Popular Science. Besøkt 17. januar 2014. 
  14. ^ Kloor, Keith. «When Media Uncritically Cover Pseudoscience». Discover Magazine. Besøkt 17. januar 2014. 
  15. ^ Haspelmath M (2013). Why open-access publication should be nonprofit—a view from the field of theoretical language science. Front. Behav. Neurosci. 7:57. doi:10.3389/fnbeh.2013.00057
  16. ^ «Økt spredning av konspirasjonsteorier om Bill Gates i Norge»
  17. ^ «Faren med kommersiell Open Access», Universitetsavisa, 21. oktober 2019
  18. ^ Laws i Norsk vitenskapsindeks
  19. ^ MDPI i Norsk vitenskapsindeks
  20. ^ Børresen, Anne Kristine; Røeggen, Vidar; Sivertsen, Gunnar (16. januar 2020). «Forlag sluker forfatterbetaling». Dagens Næringsliv. 

Eksterne lenkerRediger