M19 Maschinengranatwerfer
M19 Maschinengranatenwerfer (tysk: M19 Maskingranatkaster) var en tysk helautomatisk bombekaster utviklet like før og satt i tjeneste under andre verdenskrig.
M19 ble utviklet rundt midten av 1930-årene, og de første eksemplarene ble produsert rundt 1937. De var utviklet som et hurtigskytende, automatisk alternativ til de ellers manuelle defensive bombekasterne som fantes. Den skulle ha en høy skuddtakt, og kunne drives manuelt i tilfelle strømstans.
M19 var i bruk stort sett langs atlanterhavsvollen, men også for å beskytte større anlegg som ubåtbunkere. En regelbau-bunker var designet for å huse M-19 i panserkuppel: R633.
Design og spesifikasjoner rediger
| M19 Maschinengranatenwerfer | |
|---|---|
| Type | Bombekaster |
| Kaliber | 5 cm |
| Maksimal skuddtakt | 120 skudd/min (elektrisk), 60 skudd/min (manuelt) |
| Utgangshastighet | 44-83 m/s |
| Rekkevidde | 50 meter (min.) - 750 meter (maks) |
| Elevasjon | Maks: +87°, min: +48° |
| Våpenets egenvekt | 220 kg |
| Ammunisjon | Bombekasterammunisjon, sprenggranater fylt med TNT. Anslagstenning. |
| Granatvekt | 0,9 kg |
| Omdreiningshastighet | 11°/sek (med utgangspunkt i 360°) |
M19 var plassert i en panserkuppel med 25 cm panserstål i vegger og tak. Panserkuppelen var betegnet 424p1. Denne ble støpt inn i betongbunkere, blant annet bunkeren designet kun for M19: R633. Det fantes også andre panserkupler som passet M19 – disse ble stort sett støpt inn i større anlegg, og ikke i R633-bunkeren.
Kuppelen hadde to små hull i toppen. Det ene hullet var for løpet, og var avlangt, slik at kanonløpet hadde fritt leide uansett elevasjon. Det andre hullet var for kanonskytterens periskop. I tillegg var det en gradskive med 6400 grader i toppen.
| Panserkuppel 424p1 | |
|---|---|
| Type | Panserkuppel |
| Høyde | 3,4 meter |
| Innvendig diameter | 1,7 m (topp), 2 m (bunn) |
| Vekt | 39 000 kg |
| Pansring | (Tak og vegger) 250 mm |
Bruk rediger
Selve bombekasteren var plassert på en sokkel og plattform inne i kuppelen. Denne kunne heves og senkes 50 cm (i bruk/ikke i bruk) for å komme opp til utskytningshullet øverst i kuppelen. På plattformen var det tre mann: skytter (kommandør og sikter) og to ladere. Den ene laderen tok ferdigladde klips fra en elektrisk heis, førte klipsremsen inn i en kanal hvor prosjektilene ble skutt ut. Klipsen ble automatisk skjøvet videre til neste skudd da ett var skutt ut, og hver klipsremse inneholdt seks skudd. Da den var ferdigskutt, tok laderen på andre siden av våpenet i mot klipsen, og satte den tilbake i samme heis – denne gangen for å bli dradd ned for å bli ladet på nytt.
Nedenfor plattformen, var det et rom hvor det også stod 2-3 mann. Disse satte inn og tok ut klips fra heisen. Bak dem stod andre mannskaper og ladet om klips, og sendte ferdigladde klipsremser frem til heisen.
Skytteren styrte avfyringen ved hjelp av en fotpedal på høyre fot. Med venstre fot låste man plattformen, for å hindre den i å bevege seg fra side til side under rekylen. Med høyre arm opererte skytteren dreiemekanismen, som dreide plattformen rundt, mens han med venstre hånd styrte elevasjonen.
Ammunisjonsheisen, plattformen og avfyringsmekanismen ble primært drevet elektrisk. Skuddtakten kunne elektrisk stilles inn på 40, 60, 80 eller 120 skudd i minuttet. Ved 120 skudd i minuttet ville mekanismene utsettes for enorme påkjenninger, og slik skuddtakt skulle bare brukes i nødstilfeller. Ved manuell avfyring var skuddtakten avhengig av mannskapets evne til å sveive avfyringsmekanismen – maksimal skuddtakt her var ca. 60 skudd i minuttet. I en R633 bunker var det plass til 3944 skudd. Med en skuddtakt på 120 skudd i minuttet, kunne dermed en M19 skyte kontinuerlig i rundt 33 minutter – dog var dette umulig, siden løpet ville gått varmt og sannsynligvis smeltet lenge før den tid. Likevel sier det noe om hvilket våpen dette var – hovedformålet var å danne en effektiv sperreild som fiendtlige tropper ikke kunne komme seg forbi. Granatene var fylt med TNT som detonerte ved anslag, og spredte store mengder splinter over et stort område.
Bygging og utbredelse rediger
M19 ble plassert i en til våpenet designet bunker, eller i større anlegg så som ubåtbunkere. Våpenet var ikke spesielt utbredt, men kildene spriker sterkt når det gjelder antallet M19 produsert, og R633-bunkere bygget. Det er imidlertid fakta at det er bygget få. I Norge er nok grunnen ressursmangel, og det er grunn til å tro at det samme gjelder ellers i Europa. Et notat fra General Nikolaus von Falkenhorst skrevet 1. juli 1944, gir også et annet syn på våpenet enn man kanskje er ledet til å tro i etterkrigstiden. Kanskje ble ikke våpenet sett på som et vidunderverk av militære i samtiden:
Atter en gang forbyr jeg for hele Armeeområdet byggingen av "M.19" (Festningsgranatkasterstilling). Byggverket trenger nitusen sekker sement, har kun en bombekaster og en rekkevidde på 600 meter. Med andre ord står nytteverdien i intet rimelig forhold til det enorme ressursbruk.
Nikolaus von Falkenhorst, Reisebemerkninger Wehrmachtbefehlshaber Norwegen.
Gjenværendee eksemplarer rediger
Det er svært få M19 igjen i dag. Noen står fremdeles i sine originale bunkere, og er kanskje ikke engang kjent i dag. Et par er flyttet til museer, mens andre er kjent, men ikke flyttet eller vedlikeholdt. Et par finnes i Norge, og noen få ellers i Europa, blant annet i Danmark, hvor man har flyttet en M19 fra Stützpunkt Agger til Hanstholm for å pusse den opp, og stille den ut på museum.