Ludovico Calini
Ludovico Calini, eller Lodovico (født 9. januar 1696 i Calino[2] ved Cazzago San Martino i Republikken Venezia, død 9. desember 1782 i Brescia) var en italiensk kardinal.
| Ludovico Calini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. jan. 1696[1] Cazzago San Martino | ||
| Død | 9. des. 1782[1] (86 år) Brescia | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1718–), katolsk biskop (1730–) | ||
| Embete |
| ||
| Gravlagt | Church of Saints Faustinus and Jovita | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Ludovico Calini var det femte av åtte barn til greve Vincenzo og hans hustru Teodora Gonzaga Martinengo. Hans brødre var Rutilio, Matteo, Giuseppe Camillo, Muzio, Gezio, Giovanni og Teofilo. Han ble døpt den 18. januar 1696 i sognekirken i Calino.
Han begynte studiene i Brescia og bestemte seg først senere for å gå inn i den geistlige stand ved å motta diakonatet i katedralen i Brescia i 1717.
Prest rediger
Lodovico Calini ble presteviet 17. desember 1718 for bispedømmet Brescia. Han ble deretter sendt til Roma av foreldrene for å studere ved Det pavelige akademi for kirkelige adelsmenn ( Pontificia Accademia dei Nobili Ecclesiastici) fra 1721, der han oppnådde sin doktorgrad utroque iure 5. juni 1725.
Han utmerket seg som en fremtredende orator til det punkt at han i 1720 ble kalt til å tale for Francesco Barbarigo; talen ble deretter ble utgitt i Brescia med tittelen Oratio pro Francisco Barbadico, ad cardinalatum evecto. I 1721 dro han atter til Roma hvor han var i stand til å gjenoppta gamle vennskap som det med den adelige lærde Domenico Giorgi, som han alltid skulle opprettholde en nær korrespondanse med, om historiske og lærde emner.
Angelo Maria Quirini, nylig utnevnt til biskop av Brescia, utnevnte ham i 1727 til eksaminator og superintendent for byggingen av den nye bykatedralen der.
Biskop rediger
, og ble valgt til biskop av Crema den 11. september 1730. Han ble bispeviet ti dager etter, den 21. september, av kardinal Angelo Maria Quirini i kirken San Marco. i 1737 sammenkalte han en bispedømmesynode, hvis beslutninger ble publisert under tittelen Synodus diocesana Cremensis habita ab ill.mo et r.mo L.C. … in Cathedrali Cremae die 29 Aprilis et duobus sequentibus anno 1737 senere på året i Brescia. Fra 1732 til sin fratreden i 1751 var han forviklet i den såkalte controversia di Crema, som dreide seg om spørsmålet om kirkefolket hadde en gudddommelig rett til å motta den hellige kommunion under messen. Denne kontrovers beveget på denne tid hele den kirkelige offentlighet i Italia.
På grunn av heftige sammenstøt med familien Griffani, en av Cremas aller fremste og mektigste, forlot Ludovico Calini bispedømmet og begav seg til Roma, der han den 27. januar 1751 innla sin avskjed.
Den 1. februar 1751 ble han utnevnt til titulærpatriark av Antiochia, og ble senere en av pavens nærmeste rådgivere.
Kardinal rediger
Pave Klemens XIII kreerte ham til kardinalprest den 27. september 1766, og han mottok den røde kardinalshatt og tittelkirken Sant' Anastasia den 1. desember samme år. I oktober 1767 ble han prefekt for kongregasjonen for avlater og relikvier.
Kardinal Calini var ved konklaven i 1769 en motstander av kandidaturet til den kardinal som ble valgt til pave Klemens XIV (kardinal Giovanni Vincenzo Antonio Ganganelli), og av denne grunn fikk han ingen spesiell relevans under nevntes pontifikat.
Han opterte den 4. mars 1771 for tittelkirken Santo Stefano al Monte Celio, og fra 28. februar 1774 ble han camerlengo for kardinalskollegiet, og ble sittende som dette til 29. januar 1776. Han deltok igjen i konklavet i 1775 som valgte pave Pius VI.
Som medlem av Den hellige kongregasjon for ritualer talte han i en generalsesjon i kongregasjonen som ble holdt den 20. januar 1770 og stemte mot den foreslåtte saligkåring av den spanske biskop Juan de Palafox y Mendoza av Osma. Hans stemme skapte sensasjon i det spanske samfunn, men han brakte til offentligheten sin analyse av det berømte brev fra biskop Palafox til pave Innocens X, hvor han åpent tok parti mot jesuittene med ord som noen ganger var lite flatterende, og som han sa ville være nok til å sette i fare hans saligkåring. Søksmålet ble avvist og kirken lot det forbli med tittelen ærverdig for Palafox. Slik forble det frem til 2011 da pave Benedikt XVI saligkåret ham.
I 1780 trakk kardinal Calini seg tilbake til Brescia, men før han forlot Roma hadde han en audiens med pave Pius VI 1. april samme år, der han offisielt ba paven om å gjenopprette Jesu selskap (jesuittordenen) eller i det minste ikke tillate dets gjenopprettelse i Russland, som borbonerne hadde foreslått. Kardinalen understreket på møtet hvordan Jesu samfunn var blitt avskaffet alt for hastig og avbrøt alt det gode jesuittene hadde gjort for kirken gjennom århundrene, og siterte til og med det formentlige faktum at da pave Klemens XIV hadde signert dekretet for dens undertrykkelse, ikke hadde vært tilregnelig. Paven forsikret kardinalen om at han ville gjøre alt mulig for den saken.
Han døde 9. desember 1782 i en alder av 86 år. Ved sin død var han det eldste medlemmet av kardinalskollegiet.
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Kardinal Gasparo Carpegna (1625-1714) *1670
- Kardinal Fabrizio Paolucci (1651-1726) *1685
- Kardinal Francesco Barberini den yngre (1662-1738) *1721
- Kardinal Angelo Maria Quirini (1680-1755) *1723
- Kardinal Ludovico Calini (1796-1782) *1730[3]
Litteratur rediger
- Giuseppe Pignatelli: Ludovico Calini, I: Alberto M. Ghisalberti (utg.): Dizionario Biografico degli Italiani (DBI). Bind 16: Caccianiga–Caluso. Istituto della Enciclopedia Italiana, Roma 1973.