Lucile Desmoulins

Lucile Desmoulins
Люсиль Демулен.jpg
FødtAnne-Lucile-Philippe Laridon-Duplessis
18. januar 1770Rediger på Wikidata
ParisRediger på Wikidata
Død13. april 1794[1][2]Rediger på Wikidata (24 år)
ParisRediger på Wikidata
Gravlagt Errancis CemeteryRediger på Wikidata
Ektefelle Camille DesmoulinsRediger på Wikidata
Beskjeftigelse DagbokskriverRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata

Lucile Pierre Desmoulins, født Duplessis (født 18. januar 1770 i Paris, henrettet 13. april 1794 i Paris med guillotin) var hustru til den franske revolusjonær Camille Desmoulins.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Anne-Lucile-Philippe Laridon Duplessis, som var hennes fiulle navn, var datter av Claude Etienne Laridon Duplessis og Anne Françoise Marie Boisdeveix. Dette var en velstående og borgerlig familie.

RevolusjonenRediger

Foreldrene var patrioter og revolusjonære. Det mottok i sitt hus blant andre Maximilien de Robespierre, Jacques Pierre Brissot, Georges Danton und Desmoulins. Robespierre forsøkte å gjøre kur til Lucile, men hun foretrakk Desmoulins.

Hun giftet seg med Camille Desmoulins den 29. desember 1790. Under bryllupet i kirken St-Sulpice var Robespierre, Brissot und Jérôme Pétion de Villeneuve blant ekteskapsvitnene. Paret fikk en sønn, Horace Camille Desmoulins (født 6. juni 1792; død i juni 1825 i Haiti). Robespierre var gruuten dåpsfadder.

Forut for henrettelsen av hennes elskede mann den 5. april 1794 skrev Lucile Desmoulins petisjoner om nåde for ham til Robespierre, og der viste hun til deres vennskap. Under henrettelsen vendte hun seg mot folket og oppfordret dem høyt til å gjøre opprør mot regimet.

Hun ble raskt anklaget som anfører av et komplott for å befridd sin mann. Hun ble anklaget for «forræderi», dømt til døden, og ført til giljotinen og henrettet den 13. april 1794. Hun sa muns hun ventet på henrettelsen ha sagt: «De har myrdet den beste av menn. Hvis jeg ikke skulle ha hatet dem for dette, ville jeg ha velsignet dem for den tjeneste de har gjort mot mot meg på denne dag», og skal ha vært lykkelig over sin skjebne: «Send meg til min ektemann!»

Sønnen Horace Camille Desmoulins ble så tatt vare på av Luciles mor og søster. Han emigrerte til Haiti i 1817.

Senere omtaleRediger

Georg Büchner beskriver henne som heltinne i sitt drama Dantons Tod.

I 1978 kom TV-filmen La passion de Camille et Lucile Desmoulins med Claude Jade og Bernard Alane i hovedrollene.

ReferanserRediger

  1. ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb125593904
  2. ^ FemBio, 9. okt. 2017, Lucile Desmoulins, 7458

LitteraturRediger

  • Jules Claretie: Camille Desmoulins and His Wife: Passages from the History of the Dantonists. London: Smith, Elder, & Co., 1876.
  • Violet Methley: Camille Desmoulins: A Biography. New York: E.P. Dutton & Co., 1915.
  • Antonius Lux (utg.): Große Frauen der Weltgeschichte. Tausend Biographien in Wort und Bild. Sebastian Lux Verlag, München 1963, S. 128