Louis Jules Trochu (født 12. mars 1815 i Le Palais i departementet Morbihan i Bretagne i Frankrike, død 7. oktober 1896 i Tours, Indre-et-Loire) var en fransk militær leder og høytstående politiker.

Louis Jules Trochu
Født12. mars 1815[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Le Palais[5]
Død7. okt. 1896[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
Tours[5]
BeskjeftigelsePolitiker, offiser, skribent Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedÉcole spéciale militaire de Saint-Cyr
École d'application du Corps royal d'état-major
PartiOrléanistene
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserStoroffiser av Æreslegionen
Kommandør av Æreslegionen
Offiser av Æreslegionen
Ridder av Æreslegionen
Médaille coloniale
Signatur
Louis Jules Trochus signatur

Han var president for den nasjonale forsvarsdepartementet. Han ble innsatt som Frankrikes de facto statsoverhode som leder av Den nasjonale forsvarsregjeringen etter Napoleon IIIs fall under Den fransk-prøyssiske krig fra 4. september 1870 til han trakk seg fra dette embedet den 22. januar 1871, der han satt som en av interimpresidentene mellom det andre keiserdømme og den tredje franske republikk. Selv om han symbolsk sett beholdt denne rollen før det neste presidentvalget som ble gjennomført i februar 1871.

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Han ble født på Palais (Belle-Île-en-Mer) i Frankrike. Han ble utdannet ved St. Cyr og han ble forfremmet til løytnant i 1840, og ble utnevnt til kaptein i 1843. Han tjenestegjorde som kaptein i Algerie og som i erkjennelse av hans tapperhet i slagene ved Sidi Yussuf og Isly, ble han forfremmet og han ble betrodd med flere viktige oppdrag.

Høyere militær karriere rediger

 
Karokatur fra 1871 som viser Napoleon III kledd som munk og Louis Jules Trochu kledd som medlem av kleresiet, bundet til en påle merket «L'homme de Sedan. L'homme de Paris.» Meningen er at de begge skal ha vært ansvarlige for det frabnske nederlag under den fransk-tyske krig.

Han ble forfremmet igjen i 1845, denne gangen til major, og han ble oberst i 1853. Han utmerket seg gjennom Krimkrigen. Han ble gjort til kommandør av Æreslegionen. Han utmerket seg igjen da han satt med kommandoen over en divisjon under det italienske felttoget i 1859, hvor han ble tildelt Grand Cross av den franske Æreslegionen.

I 1866 ble han ansatt ved krigsdepartementet og han arbeidet med utarbeidelsen av hærens omorganisering, og det påfølgende året fikk han gitt ut L'Armée française, et verk som var sterkt inspirert med orleanistiske følelser. Denne brosjyren gjorde ham upopulær blant det franske hoffet, og han forlot kontoret med halv lønn og han ble nektet en påfølgende kommando ved fronten ved utbruddet av den fransk-tyske krigen å første halvdel av 1870-tallet.

Tidlig etter krigsutbrudd fikk han kommando over 12. territorialdivisjon, som lå langt sør i landet, ved Toulouse. Så fikk han kommando over den hært som var ment å landstige på tyskekysten. Men noen slikk landgang ble det ikke noe av.

Så utnevnte keiser Napoleon III, fra sin leir i Châlons-sur-Marne den 17. august til guvernør for Paris. Trochu var populær, mens keiserdømmets popularitet bare sank. Da keiserdømmet brøt sammen 4. september, ble Trochu den alternative landsleder og lot seg utnevne til president av den nasjonale forsvarsregjering. Han forble samtidig generalguvernør i Paris og var også øverstkommanderende for alle væpnede styrker i hovedstadsomrtådet.

Under beleiringen av Paris foretok han et storartet og vellykket arbeid med å organisere forsvarsstyrkene. Han hadde en i og for seg god plan om å brute ut mor Rouen i nordvest. Men denne planen ble ikke iverksatt. Trochu klarte ikke å komme overens med regjeringen i Tours, og var ikke selv resolutt nok. Han stolte ikke på at planen skulle lykkes, og holdt forsvarsplenene for «en nobel galskap». Han gikk inn for en defensiv taktikk, og etter det mislykkede slaget ved Sceaux og pessimismen etter noen utfall mot for eksempel Le Bourget ble han mer passiv - selv om noen av utfallene var vellykkede.

Først senere støttet han forsøket ved Villiers om å bryte beleiringen. Ved dette utfallet var det tanken å nå frem til Loirearmeens stillinger, men det slo feil. Etter nederlaget ved slaget ved Buzenval den 19. januar 1871 måtte han overlate overkommandoen for styrkene i Paris til Joseph Vinoy.

Politiker rediger

Ved valgene i februar 1871 ble han valgt innen åtte valgkretser til medlem av Nasjonalforsamlingen, der han sluttet seg til sentrum-høyre. I juli 1872 trakk han seg fra det politiske liv etter å ha overlatt presidentembedet og i 1873 trakk han seg også fra hans militære liv.

Forfatterskap rediger

Han trakk seg tilbake til sitt fødested. Han utgav på 1870-tallet flere arbeider, blant annet 'Pour la Verite et pour la justice i 1873, L’armée française en 1879. I 1896 utkom hans Œuvres posthumes i to bind.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=louis+jules;n=trochu, oppført som Louis-Jules Trochu[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, oppført som Louis-Jules Trochu, GeneaStar person-ID trochu[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Трошю Луи Жюль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger