Åpne hovedmenyen
Louis Antoine Henri de Bourbon
Louis-Antoine de Bourbon-Condé.png
Født2. august 1772
Chantilly
Død21. mars 1804 (31 år)
Vincennes
Gravlagt Sainte-Chapelle de Vincennes
Ektefelle Charlotte Louise de Rohan
Far Louis Henri, Prince of Condé
Mor Bathilde d'Orléans
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Frankrike
Utmerkelser Ridder av den Hellige Ånds orden, ridder av Sankt Mikaels orden
Signatur
Louis Antoine Henri de Bourbons signatur

Louis Antoine Henri de Bourbon, hertug av Enghien, (født 2. august 1772 på slottet i Chantilly, død 21. mars 1804 på slottet i Vincennes) var det siste medlem av huset Condé og i slekt med huset Bourbon i Frankrike. Han er mer kjent for sin død enn for sitt liv. På grunn av oppdiktede anklager ble han henrettet under det franske konsulatet.

Kongelige i hele Europa følte sjokk og avsky, og skulle aldri mer feste noen tiltro til Napoléon Bonaparte. Tsar Aleksander I av Russland ble særlig forarget og bestemte seg for at Bonapartes makt måtte holdes i sjakk.[1]

Hertugen var Louis Henrik II av Bourbons og Bathilde av Orléans eneste sønn. Hans far og farfar døde etter ham, men uten å få flere arvinger. I 1816 ble hans levninger ekshumert og plassert i kapellet i slottet i Vincennes utenfor Paris.

Innhold

Militær karrière, eksilRediger

 
Ruten for Napoleons hemmelige agenter

Han fikk privat utdannelse hos abbé Millot og ble utdannet militært innen Commodore de Vinieux. Han viste tidlig Condéhusets stridsvilje og begynte på sin militære karrière i 1788. Da den franske revolusjon startet i 1789 emigrerte han noen dager etter at Bastillen hadde falt, og under eksilet forsøkte han å samle styrker for å invadere Frankrike og gjenopprette det gamle monarkiet. I 1792, da de franske revolusjonskrigene brøt ut, kalte han inn en styrka av emigranter (som dannet den franske kongelige armé) og som deltok i hertugen av Braunschweig-Lüneburgs mislykkede invasjon.

Han fortsatte å tjenestegjøre under sin far og farfar i det som ble kalt Condéarméen og viste flere ganger mot og vilje i styrkene. Ved oppløsningen av hæren etter freden i Lunéville i februar 1801, giftet han seg med prinsesse Charlotte de Rohan, brordatter til kardinal Louis René Édouard de Rohan og flyttet til Ettenheim i Baden, nær Rhinen.

Falske rykterRediger

I begynnelsen av 1804 hørte Napoléon Bonaparte, som da var førstekonsul og leder i Frankrike, rykter som da var blitt oppdaget av politiet og som syntes å koble den unge hertugen med en konspirasjon som ble ledet av Georges Cadoudal og Charles Pichegru. Ryktene sa at hertugen var i selskap med Charles François Dumouriez og at han foretok hemmelige reiser til Frankrike.

Ryktene var falske ettersom den personen han besøkte var Thumry, en harmløs gammel mann, og hertugen hadde ingen koblinger til Cadoudal eller Pichegru. Bonaparte ga imidlertid ordre om at hertugen skulle fanges, og franskmennene utposterte gendarmer ved Rhinen i hemmelighet, omringet huset hans og førte ham til Strasbourg 15. mars 1804 og deretter til slottet i Vincennes. Der ble en kommisjon hasteinnkalt for å forhøre ham.

HenrettelseRediger

 
Skildring av henrettelsen

Imens hadde Bonaparte fått rede på sakens fakta, og grunnlaget for anklagene ble raskt justert. I stedet for konspirasjonsteorien ble hertugen anklaget for å ha gjort væpnet motstand mot Frankrike i den siste delen av krigen og hatt til hensikt å ta del i den tredje koalisjonen. Generalene gikk raskt ut med en fordømmelse, etter ordre fra Anne Jean Marie René Savary som hadde fått oppdraget med å lede anklagersiden. Savary forhindet all kontakt mellom den anklagede og Napoleon. Hertugen ble skutt i slottets vollgrav, nær en grav som var klargjort for ham.

Det er kjent at Joséphine de Beauharnais og Madame de Rémusat hadde bedt Bonaparte om nåde for hertugen, men intet kunne rokke ved hans beslutning. Skylden som Bonapartes forsvarere la på Talleyrand eller Savary var uberettiget. På sin vei til Saint Helena og i sitt eksil i Longwood hevdet Napoléon Bonaparte at under de samme omstendighetene ville han gjøre det samme igjen. Han skrev også dette i sitt testamente.

LitteraturRediger

  • Johann Baptist: «Nachkommen des Prinzen Enghien in Baden?», i: Neue Miszellen aus Heimat und Landschaft, Band 2 (1954–1959), s. 39-41
  • Hertugen av Rovigo: Ueber die Hinrichtung des Herzogs von Enghien, Leipzig 1824 online in der Google Buchsuche
  • ndré-Marie-Jean-Jacques Dupin Pièces judiciaires et historiques relatives au procès du duc d'Enghien, avec le journal de ce prince depuis l’instant de son arrestation. Précédées de la Discussion des actes de la commission militaire instituée en l’an XII, par le gouvernement consulaire, pour juger le duc d'Enghien; Paris: Baudouin frères, 1823
  • Pierre-Augustin, comte de Hulin: Explications offertes aux hommes impartiaux: au sujet de la commission militaire instituée en l’an XII pour juger le duc d’Enghien; Paris: Baudouin frères, 1823
  • Antoine Boulay de la Meurthe: Les Dernières Années du duc d’Enghien 1801–1804; Paris: Hachette, 1886
  • Melchior-Bonnet Bernardine: Le duc d’Enghien, vie et mort du dernier des Condé; Paris: Amiot-Dumont, 1954
  • Marcel Dupont: Le tragique destin du Duc d’Enghien; Paris: Hachette, 1938
  • Paul Lombard: Par le sang d’un prince; Paris: Grasset, 1986; ISBN 2-246-31101-2
  • Jean-Paul Bertaud: Le Duc d’Enghien; Paris: Fayard, 2001; ISBN 2-213-60987-X (Hugo-Capet-prisen 2001)
  • Florence de Baudus: Le Sang du Prince: Vie et mort du duc d’Enghien; Paris: Rocher, 2002; ISBN 2-268-04143-3
  • Marie-Louise Jacotey: Louis-Antoine-Henri de Bourbon Conde – Duc d’Enghien (1772–1804), Duc «Va de Bon Coeur»; Langres: Dominique Guéniot, 2005; ISBN 2-87825-317-5

ReferanserRediger

  1. ^ Charles Esdaile (2009). Napoleon's Wars: An International History. Penguin. s. 192–93. 

Eksterne lenkerRediger