Lorenzo da Ponte

Lorenzo da Ponte
Lorenzo da Ponte.jpg
FødtLorenzo Da Ponte
10. mars 1749[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Ceneda[5][6]Rediger på Wikidata
Død17. august 1838[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (89 år)
New York[7][6][8]Rediger på Wikidata
Gravlagt New YorkRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Librettist, oversetter, dramatiker[8], komponist, lyriker, skribent, låtskriverRediger på Wikidata
Nasjonalitet Republikken Venezia, PortugalRediger på Wikidata

Lorenzo Da Ponte (født Emanuele Conegliano 10. mars 1749 i Ceneda, nå Vittorio Veneto, død 17. august 1838 i New York) var en italiensk librettist og dikter. Han er mest kjent for å ha skrevet librettoene til tre operaer av Wolfgang Amadeus Mozart, Le nozze di Figaro, Don Giovanni og Così fan tutte. Mange av hans verk tilhører genren Opera buffa.

Tidlig karriereRediger

Lorenzo Da Ponte ble født som Emanuele Conegliano i 1749 i Ceneda, Venezia (nå Vittorio Veneto, Italia). Han var jøde og den eldste av tre sønner. I 1764 konverterte faren, Geronimo Conegliano, som den gang var enkemann, seg og familien sin til romersik-katolisme for å gifte seg med en katolsk kvinne. Emanuele tok navnet Lorenzo Da Ponte fra biskopen som han ble døpt av.

Takket være biskoppen studerte Lorenzo og brødrene ved Ceneda-seminaret. Biskopen døde i 1768, hvor Lorenzo da flyttet seminaret til Portogruaro der han tok en grad i 1770 for å bli professor i litteraturvitenskap. Han ble prest i 1773 og begynte perioden med å skrive poesi på italiensk og latin, inkludert en ode om vin, "Ditirambo sopra gli odori".[9]

I 1773 flyttet Da Ponte til Venezia hvor han tjente til livets opphold som lærer i latin, italiensk og fransk. Selv om han var en katolsk prest, levde han et løst liv. Da han var prest for kirken San Luca, hadde han en elskerinne som han fikk to barn med. I en rettssak fra 1779 ble han siktet for "offentlig samliv" og "bortføring av en respektabel kvinne" Han ble funnet skyldig og forvist i i femten år fra Venezia.[10]

Wien og LondonRediger

Lorenzo Da Ponte flyttet til Gorizia Görz som den gang varen del av Østerrike. Der bodde han i sin karriere som forfattet, samt at han fikk kontakt med ledende adelsmenn og kulturerlle lånere. I 1781 trodde han at han fikk en invitasjon fra en venn, Caerino Mazzolá, en poet for det saksiske hoffet til å ta voer en stilling i Dresden. Mazzolá tilbød imidlertid Da Ponte et arbeid ved teateret som oversettelse av librettoer og med det anbefaling at han gjennom det kan utvikle skriveferdighetene. Han leverte også fra seg et introduksjonsbrev til komponisten Antonio Salieri.[11]

Med hjelp av Saliere søkte Da Ponte på stillingen som librettist og fikk stillingen ved et italiensk teater i Wien. Her møtte han også Raimund Wetzlar von Plankenstern, en velgjører av Wolfgang Amadeus Mozart. Som hoff og librettist i Wien jobbet han med Mozard, Saliere og Vicente Martín y Soler. Da Ponte skrev librettoene for Mozarts sine mest populæreste italienske operaer, The Mariage of Figaro (1786), Don Giovanni (1787), Così fan tutte (1790) og Solers Una cosa rara. Han jobbet og med teksten som kantaten Per la ricuperata salute di Ofelia (som var et samarbeid i 1785 av Saliere, Mozart og Cornetti)

Alle verkene til Da Ponte var tilpasninger av eksisterende ideer, som var vanlig blant datidens librettister, med unnak av L'arbore di Diana med Soler, og Così fan tutte, som han hadde samarbeidet litt med Salieri, men fullført helt med Mozart. Kvaliteten på utdypningen ga dem imidlertid et nytt liv.

Når det gjaldt Figaro, inkluderte Da Ponte et forord til librettoen som antydet hans teknikk og mål som libberitist, og så vel hans arbeid med selve komponisten:

Jeg har ikke laget oversettelsen [av Beaumarchais], men mer en etterligning, eller mer som et utdrag. ... Jeg ble tvunget til å redusere de seksten opprinnelige karaktene til elleve, der to kunne spilles av en enkelt skuespiller, samt utelate en hel akt, og mange andre scener. ... Til tross for all iver og omsor fra både komponisten og meg, så blir ikke operaen en av de korteste. ... Unnskyldningen vår er mangfoldet av en utvikling ttil dette dramaet, ... å male et trofast bilde og vekke lidenskapen, og ... å tilby noe ny form for spetakel. ...[12]

I 1788 bodde Da Ponte i huset Heidenschuß 316 (som i dag er et gateområde mellom Freyung og Hof), som var en del av den wieneriske erkebiskopen. Han leide en treromsleilighet.[13] Når den østerrikske keiseren Joseph II i 1790 døde, miset Da Ponte støtten. Han ble oppsagt fra keiserens tjeneste i 1791 på grunn av intriger fordi han ikke fikk noen støtte fra den nye keiseren, Leopold. I august 1792, helt uten å kunne dra tilbake til Venezia hvor han ble forvist før slutten av 1794, dro han til Paris via Praha og Dresden med et anbefalingsbrev til dronning Marie Antoinette om at broren hennes, den avdøde keiseren Joseph II, som han hadde gitt til Da Ponte før sin død. På tur til Paris, for å lære om den forverrede politiske situasjonen i Frankrike og arrestasjonen av kongen og dronningen, bestemte han seg for å heller sette kursen mot London med ledsag av en venn, Nancy Grahl (som han etter hvert fikk fire barn med). Etter en prekulær start i England, og etter å ha prøvd en rekke jobber, inkludert som kjøpmann og italiensk lærer, ble han librettist ved King's Theatre i London, i 1803. Han forble i London med forskjellige teater- og publiseringsaktiviteter frem til 1805, når gjeld og konkurs fikk ham til å dra avgårde til USA med Grahl og barna de hadde fått sammen.[14]

Karrieren i AmerikaRediger

Da Ponte bosatte seg først i New York, og etter det Sunbury og Pennsylvania, der han en liten periode drev en dagligvarebutikk hvor han lærte bort italiensk og underholdt i noen forretninger i Philadelphia. Han dro tilbake til New York for å åpne en bokhandel. Han ble venn med Clement Clarke Moore som gjennom ham fikk utbetalt en utnevnelse som den første professoren i italiensk literatur ved Columbia College. Da Ponte var den første romersk-katolske presten som ble utnevnt til fakultetet, og den førse som ble oppdratt som en jøde. I New York introduserte han en opera hvor han og i 1825 produserte den første fulle forestillingen av Don Giovanni i USA der Maria García (som snart giftet seg med Malibran) sang Zerlina.[15] Da Ponte introduserte også USA for Gioachino Rossinis musikk gjennom en konsertturné med niesen sin Giulia Da Ponte.

I 1807 startet han å skrive sine egne memoarer som ble utgitt i 1823. Han beskrev Charles Rosen som "en ikke intim utforskning av hans egen identitet og karakter, men en picaresque eventyrhistorie.[16]

I 1823 når han var 79 år, ble Lorenzo Da Ponte en naturlig amerikansk statsborger. I 1833 når han var 84 år, grunnla han det første spesialbygde italienske operateatret i USA som finnes i New York, på det nordvestlige hjørnet av Leonard og Church gata. På grunn av Da Pontes manglende forretningsskarphet varte den bare tto sesonger, før hele selskapet måtte oppløses og teateret måtte selges for å kunne betale gjeld. I 1836 kom operahusets Nasjonalteater, men i 1839 ble bygningen brent ned selvom den ble fort gjennoppbygd og åpnet igjen.[17] Den 29. mai 1841 ble bygningen ødelagt av brann igjen. Da Ponte sitt operahus var en forgjenger til New York Academy of Music og New York Metropolitan Opera.

Lorenzo Da Ponte døde i 1838 i New York, hvor det da ble avholdt en stor begravelsesseremoni som ble holdt i New Yorks gamle St. Patrick's katedral i Mulberry Street.[18][19][20] Det er oppgitt kilder på at Da Ponte er gravlagt på Calvary Cemetery i Queens, der selve kirkegården ikke fant sted før i 1848. Andre kilder opplyser at Da Ponte ble gravlagt på nedre Manhatten Calvary Cemetery som har en stein som et minnesmerke.[21]

I 2009 kom den spanske regissøren Carlos Saura ut med en italiensk film, Io, Don Giovanni, som er en fiksjon beretning om Da Pontes liv og librettoen for Don Giovanni.

 
Statue av Lorenzo Da Ponte i Carinthia, Østerrike.

Da Ponte's som librettistRediger

Da Ponte sitt bidrag til libretto har vært mye diskutert. I The New Grove Dictionary of Music and Musicans antas det at "skildringen av lidenskapen ikke var en av hans styrke", men at han arbeidet tett med komponistene for å få frem deres styrker. Dette ble spesielt satt spørsmål på ved karakterisering og humoristiske eller satiriske handlinger.[22] Richard Taruskin konstaterte i et brev til faren Leopold Mozart at Mozart uttrykte bekymring for å sikre Da Ponte. Han var bekymret for at de italienske komponistene i byen (som Salieri) prøvde å holde ham for seg selv. Mozart ønsket ålage en opera som inkluderte en kvinnelig figur til en kontrast. Taruskin antydet at Da Ponte sin gave var å gjøre det virtuelle formspråket til en levende dramatisk form.[23] David Cairns unersøkte Da Ponte sitt arbeid av Don Giovanni (opprinnelig skrevet av Giovanni Bertati, fremført i Venezia som Don Giovanni Tenoria i 1787). Carns påpekte at "de muntlige lånene er få", og at Da Ponte er "vittigere, stillig og mer kortfattet/effektiv." Da Ponte omstrukturering muliggjør et strammere format som ga bedre muligheter for Mozart sine musikalske strukturer.[24] David Conway antydet at Da Pontes liv i forkledning (som jøde/prest/kvinneholder) gjorde det mulig for ham å forvirre operaens klisje i en forkledning med følelse av en romantisk ironi.[25]

ArbeidRediger

  • Operalibrettoer:
  • Kantater oratorier:
    • Per la ricuperata salute di Ofelia (1785) – komponist Wolfgang Amadeus Mozart, Antonio Salieri og "Cornetti"
    • Il Davidde (1791) – Pasticcio arbeid fra opptil flere komponister
    • Hymn to America – komponist Antonio Bagioli
  • Poesi:
  • Annet
    • oversettelse fra engelsk til italiensk
    • flere bøker med grunnleggende instruksjoner på italiensk
    • Memorie (autobiografi)
    • History of the Florentine Republic and the Medici (2 vols., 1833).[27]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Lorenzo Da Ponte, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lorenzo-Da-Ponte
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøksdato 27. april 2014
  3. ^ a b Autorités BnF, besøksdato 10. oktober 2015, data.bnf.fr
  4. ^ a b Dizionario Biografico degli Italiani, besøksdato 25. januar 2015, www.treccani.it
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 13. august 2015, GND-ID 118678841
  6. ^ a b Da Ponte, Lorenz (BLKÖ)
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 31. desember 2014
  8. ^ a b beskrevet i URL en.wikisource.org
  9. ^ Angermüller (1990)
  10. ^ Holden (2006), 34–39
  11. ^ Holden (2006), 50–55
  12. ^ cited in Einstein (1962), 430
  13. ^ [homepage.univie.ac.at/michael.lorenz/alsergrund "Mozart's Apartment on the Alsergrund"] (Vienna, 2009).
  14. ^ Angermüller (1990)
  15. ^ Angermüller (1990)
  16. ^ Da Ponte (2000), ix–x
  17. ^ Thorpe, T. B. (23 November 1872). "The Old Theatres of New York, 1750–1827"
  18. ^ Acocella, Joan (8 January 2007). [https://www.newyorker.com/magazine/2007/01/08/nights-at-the-opera "Nights at the Opera"
  19. ^ https://quod.lib.umich.edu/m/moajrnl/acw8433.1-08.191/584:8?page=root;size=150;view=image
  20. ^ Wilson, James Grant, ed. (1893). ). The Memorial History of the City of New-York. IV. New York: New-York History Company. s. 173–74.
  21. ^ https://www.findagrave.com/memorial/11764 Da Pontes grav]
  22. ^ Angermüller (1990)
  23. ^ Taruskin (2010), 476–77
  24. ^ Cairns (2006), 147–51
  25. ^ Conway (2012), 52–53
  26. ^ Anthony Holden, s. 113–16
  27. ^ Cite Appletons, Da Ponte,1900

Eksterne lenkerRediger