Åpne hovedmenyen
Vergas eget fotografi av sicilianske landarbeidere.

Livet på markene (italiensk: Vita dei campi) er en novellesamling fra 1880 av den italienske forfatteren Giovanni Verga (1840–1922). Den er kjent både fordi samlingen introduserte den litterære stilretningen verisme, og for novellen «Cavalleria rusticana» som Verga selv omarbeidet til teater i 1884, og som deretter også var grunnlag for operaen med samme navn.

BakgrunnRediger

 
Giovanni Verga (1840–1922)

Den italienske varianten av naturalismen som Verga og den jevngamle kollegaen Luigi Capuana representerte kalles gjerne for verisme, en kombinasjon av elementære, følelsesladede tema og en tilsynelatende ukultivert og direkte fremstillingsform.[1] Vita dei campi er karakteristisk for verismen, og beskrives som «et vendepunkt i Vergas egen diktning, og retningsgivende for en hel skole, verismen, i italiensk litteratur».[2]

Denne novellesamlingen var Vergas comeback, med et nytt stoff og en ny skrivemåte, etter at han tidligere hadde skrevet romaner i en mer mondén stil.

InnholdRediger

Samlingen inneholdt 8 noveller. «Gjetaren Jeli» og «Rosso Malpelo» regnes som samlingens mest berømte noveller[1]; men her finnes også «Hunnulven»[3] om kvinnen som fordreier hodet på alle menn i landsbyen, «Tankar om ein stad» (Fantasticheria), «Gramignas elskerinne», «Helgenkrig», «Pentolaccia» og «Landsens riddarskap»; den sistnevnte omarbeidet Verga selv til teater i 1884, og teaterstykket ble deretter også grunnlag for operaen med samme navn: Cavalleria rusticana.

I «Landsens riddarskap» blir Turiddu drept av vognmannen Alfio, fordi Turiddu fremdeles gjør kur til sin ungdomsforelskelse Lola, som nå er gift med Alfio. Drapet skjer verken av hat eller sjalusi, men på grunn av æresfølelsen.[1] Tittelpersonen i «Gjetaren Jeli» (Jeli il pastore) er en enkel hestekar som har levd så lenge med dyrene at sjelslivet er avstumpet. Han har en tid en venn i don Alfonso, en gutt av høyere stand, og fatter etterhvert en naiv «uartikulert, lidenskapelig kjærlighet»[1] til piken Maria, som tolerer ham av medlidenhet. Når han senere på markedet får se Alfonso gjøre kur til Maria, blir han grepet av raseri, og dreper Alfonso ved å skjære halsen over på ham. «Rosso Malpelo», om gutten med samme navn («den røde stygge luggen»), er en gripende skildring hvor «de individuelle tragiske konfliktene i de tidligere novellene har veket plass for de sosiale konfliktene: de usleste i det sicilianske filleproletariatet konfronteres med likegyldigheten hos overklassen»[4]; da Rossos far dør i gruvene, har ingeniøren knapt tid til å avbryte sitt besøk i teatret for å konstatere dødsfallet. Rosso forsvinner i gruvegangene, forbitret og resignert av uretten.

Verga viderefører sine skildringer av bønder og landarbeidere på Sicilia i den neste novellesamlingen Novelle rusticana (1883) og forsåvidt også i romanen I Malavoglia (1881), som i sitt handlingsmønster kan beskrives som «en harmonisk rekke av sicilianske noveller»[4]. Tonefallet i Vergas forfatterskap «er preget av en mandig sørgmodighet, overfor den trette tungsindighet som han oppdager i de enkle sjeler som er knuget under vekten av en religiøs følelse for plikt, ære og arbeid. Når disse menn og kvinner begår en synd, når de gjør opprør mot sin skjebne, så har de likevel alltid en klar erkjennelse av de lovene de har forbrutt seg mot, og i blant en resignasjon.»[4]

Norsk utgaveRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Per Nykrog. «Romansk litteratur». I: Verdens litteraturhistorie; bind 9; Naturalismen. Redigert av Edvard Beyer mfl. Cappelen, 1972
  2. ^ Gordon Hølmebakk i innledningen om Verga i antologien Fortellinger II i serien Mesterverk fra verdenslitteraturen. Gyldendal, 1976. ISBN 82-05-05671-4
  3. ^ Novellen La lupa er oversatt til nynorsk som Houlven av Magnus Ulleland i 1976, og til bokmål som Hunnulven av Harald Gullichsen i 1999, i Verdens litteraturhistorie (1972) omtales den som Ulvinnen. Titlene på de øvrige novellene følger Ullelands oversettelse.
  4. ^ a b c Harald Gullichsen. «En novellens mester: Giovanni Verga» I: Bokvennen; nr 2, 1999