Lituyabukten

fjord på den sørøstre kysten av delstaten Alaska i USA

Lituyabukten er en bukt eller en fjord i den sørøstre delen av delstaten Alaska i USA. Nesten midt i fjorden er det en øy med navnet Cenotaph. Fjorden har en total lengde på 14,5 km,[1] mens den største bredden er på 3,2 km.[1] I bunnen av fjorden kommer det inn tre isbrearmer, som har navnene Lituyabreen,[2] Cascadebreen[2] og den nordre-Crillonbreen.[2] Disse breene skraper da inn morenemasser inn til fjorden, som samler seg opp, og kan rase ut i fjorden.[3]

Lituyabukten
Satellittbilde over bukten, der trimline (høyden der bølgen har nådd) er tegnet inn.
LandUSA
Del avStillehavet
Kart
Lituyafjorden
58°38′13″N 137°34′23″V

Ragnarok rediger

Prolog rediger

I 1953 fikk geologene Don John Miller og George Plafker i oppdrag, om å undersøke berggrunnen i Lituyabukten for forekomster av petroleumsprodukter. De fant ikke noe olje, men de fant allikevel noe mystisk, som de ikke kunne forklare der og da. Men de to geologene undersøkte naturen rundt denne fjorden. Skogen rundt fjorden var normalt av gammel skog, men denne gamle skogen nådde ikke ned til vannet. Når de undersøkte sonen, som lagde grensen mellom ung og gammel skog, bar alle trærne tegn etter å ha fått ganske store skader. Mens trærne ovenfor denne sonen hadde ingen slike skader. Denne sonen ga de to navnet «trimline». De felte noen trær, og sendte inn årringprøver som ble analysert og tatt bilder av. Disse årringprøvene ble sendt til Juneau Forestry Scienses Lab i Alaska. Av det som ble observert ute i fjorden, så det mest ut som en gigantisk bølge hadde feid med seg skogen. Men etter kunnskapen de hadde, ble ikke bølger så store. En har tsunamier, som er forårsaket av jordskjelv, som når en høyde på rundt 10–15 meter. Dette var de største bølgene en viste om da. Men om dette da hadde vært forårsaket av en bølge, måtte den jevnt over ha vært 33 meter høy, og noen steder opp til 150 meter. Noe som blir 10 ganger de største tsunamibølgene. Men det ble ikke funnet et godt svar på dette fenomenet da, så dette fenomentet ble lagt litt på is.

9. juli 1958 rediger

Den 9-ende juli 1958 var Howard Ulrich ute med sin sønn Sonny Ulrich i båt. Cirka klokken åtte på kvelden ankom dem Lituyabukten i båten sin.[4] Når klokka var omtrent kvart over ti på kvelden, hørte dem buldring i fjellene ved bunnen av fjorden. Howard tenkte ikke noe mere over dette, men etter en liten stund så han noe beveget seg i sidesynet. Han kikket mot det han så i sidesynet, og dette minte han mest som en atomeksplosjon. Deretter så han en vegg på 30 m med vann som kom imot han. Howard prøvde å få opp ankeret, men det satt fast på bunnen. Dette ankret satt i en 71 m lang kjetting (40 fathoms), når bølgen traff dem ble de løftet opp med båten, til hele ankerkjettingen ble dratt ut, og deretter røyk den av som en hyssing.[4] Båten var da løs, og ble med bølgen innover land over trærne.[4] Howard tenkte at dette var også stedet, som de ville ende opp.[4] Men på et mirakuløst vis, ble de med bølgen tilbake noe forskremt, men like hele.[4] To andre båter og personene i dem var ikke så heldig.[4]

Epilog rediger

Don John Miller fikk nyheten om hendelsen, som skjedde den 9. juli i 1958 en stund etterpå. Han fløy da over Lituyabukten med helikopter og filmet ødeleggelsene. Han kartla også området ordentlig, tok bilder og skrev den vitenskapelige raporten, som ble publisert i 1960. Funnene her viser den høyeste bølgen av vann, som er blitt sikkert målt i nyere tid. Rett på motsatt side av rasstedet i bukten, ble det målt at jord og trær var vasket bort i optil en høyde på ca. 524 m.[5] Det ble også funnet ut, at det har vært flere tidligere ras med etterfølgende bølger tidligere også. Disse rasene var i følgende årstall og med en påfølgende bølge med en makshøyde i parentes bak 1854 (120 m), 1874 (ca. 24 m), 1899 (ca. 60 m) og 1936 (136 m).[1]

Referanser rediger

  1. ^ a b c Miller (1960) & s. 51.
  2. ^ a b c Blais-Stevens et al. (2006) & Figur 2.
  3. ^ Ward et al. (2010) & s.
  4. ^ a b c d e f «Mega-tsunami: Wave of Destruction». BBC. 12. oktober 2000. Besøkt 1. september 2022. 
  5. ^ Miller (1960) & s. 79.

Litteratur rediger

  • Blais-Stevens, Andrée; Geertsema, Marten; Schwab, James W.; Bornhold, B. D.; Mosher, D. C. (januar 2006). «Impacts of landslide-generated tsunamis on coastal resources and infrastructure.». 
  • Ward, Steven; Day, Simon (november 2010). «The 1958 Lituya Bay landslide and tsunami — a tsunami ball approach». Journal of Earthquake and Tsunami. 4 (4): 285–319. doi:10.1142/S1793431110000893.