Åpne hovedmenyen
Liten Ida
Generell informasjon
SjangerDrama
UtgivelsesårNorge 6. mars 1981
Prod.landNorge
Sverige
Lengde79 min min.
SpråkNorsk
Bak kamera
RegissørLaila Mikkelsen
ProdusentNorsk Film AS
Svenska Filminstitutet
ManusforfatterLaila Mikkelsen
Marit Paulsen
MusikkEyvind Solås
SjeffotografHans Welin
Eksterne lenker

Liten Ida er en norsk-svensk dramafilm fra 1981, basert på en roman med samme tittel av Marit Paulsen, som også står bak manuset til filmen sammen med regissør Laila Mikkelsen. Filmen er produsert i både Norge og Sverige, men handlingen i filmen finner sted i en liten by i Nord-Norge. Den var første film i Mikkelsens trilogi som fortsatte med Søsken på Guds jord i 1983 og sluttet med Snart 17 i 1984.

Liten Ida var den første filmen regissert av en kvinne der handlingen var lagt til krigen i Norge. Filmen er en skildring av et lite barns skjebne i de siste årene av krigen. Filmen baserer seg mye på å gi en skildring av hvordan tyskertøser og deres barn ble behandlet under krigen.

Spesielt får vi se hvordan lille Ida (Sunniva Lindekleiv), som er datter av en tyskertøs, blir behandlet av de andre innbyggerne i den lille bygda. Tyskertøs var tilnavnet på norske kvinner som hadde et forhold til den tyske okkupasjonsmaktens soldater eller offiserer i krigsårene. Dette resulterte ofte i barn, og disse barna ble kjent som «tyskerunger».

Flere av de norske kvinnene flyttet til Tyskland under eller rett etter krigen, men flere av dem vendte tilbake til Norge etterkrigstiden. Selv om de fleste av disse kvinnene ikke hadde begått lovbrudd, ble de ofte utstøtt fra samfunnet de levde i. Mange av dem ble utsatt for overgrep, og de fleste fikk avklipt håret, noe vi også får se i filmen. Liten Ida ble godt mottatt av kritikerne da den hadde premiere i 1981. Særlig ble 7-åringen Sunniva Lindekleiv framhevet for sin prestasjon som skuespiller i en svært krevende rolle.[1]

HandlingRediger

Filmen handler om lille Ida som kommer flyttende til en kystby i Nord-Norge sammen med moren og broren sin. Året er 1944, og krigen er i sluttfasen. Men Ida får likevel erfare hvilke grusomheter krigen har å by på. Moren til Ida jobber i en tysk fangeleir og har et forhold til en av de tyske offiserene. Som datter av en «tyskertøs» blir Ida avvist av både de voksne og barna i den lille bygda. De andre barna mobber henne, og de voksne ser ned på henne på grunn av moren. Ida har derfor vanskeligheter med å finne seg venner, både blant barna og de voksne.[1]

Den eneste som viser litt forståelse for Ida er Reija, til tross for at hennes egen far sitter i tysk fangeleir. Idas mor jobber store deler av dagen, og Ida bedriver derfor mye av tiden med å oppsøke de russiske fangeleirene. Det går etter hvert opp for Ida hvorfor de andre innbyggerne ser negativt på morens jobb, og hun opplever hvor grusomt tyskerne behandler de russiske fangene. Ida blir motvillig evakuert til gården Revåsen, der hun omsider møter kjærlighet og omsorg. Ida tar del i alles drøm om fred og vennskap, og lever i tiden da alt vil bli bra igjen, tror hun.[2] «Med barneøyne betrakter Ida de voksnes verden. Hennes ansikt rommer en viten om verden. Hennes blikk er en av bærebjelkene i filmen. Hun betrakter sin mors kvinnelighet og SS-fangens utmagrede kinnbein med sitt blikk, sin viten.»[1]

Filmhistorisk sammenhengRediger

Norsk filmhistorie er preget av gjennomgripende generasjonsskifter. På 1970- og 1980-tallet beveger dramafilmen seg mot en kritisk oppgjørsfase. Fra å skildre ulike sider ved motstanden, ble det nå skapt en serie små portretter av de som sto i heltenes skygge. Krigsskjebner ble temaet, og mellommenneskelige forhold i krigens hverdag ble skildret i film etter film. Det var svikerne, taperne eller outsiderne som sto i forgrunnen, i forskjellige forsøk på å revidere det dominerende krigsbildet.

Liten Ida er preget av 1970-tallets sosialrealisme, som peker på en av de mest såre og uverdige sidene ved krigstiden. Filmen blir en skildring av barnets lidelser, der krigens heroiske innslag er fraværende. De revisjonistiske filmene fra 1970- og 1980-tallet gir nye innfallsvinkler til krigens drama og hverdag. Krigen skildres ikke lenger som en kamp mot en ytre fiende eller indre fiende, men fokuset er på hverdagslivet som sett gjennom taperens, svikerens og det uskyldige barnets øyne.[1]

SjangerklassifiseringRediger

De skandinaviske landene har en rik barnefilmtradisjon. Titus Vibe-Müllers Marianne på sykehus (1950) må regnes som den første norske barnefilmen, og produksjonen har siden omfattet et bredt spekter. Det er her verdt å nevne Ivo Caprinos Ugler i mosen (1959), Nils-Reinhardt Christensens Stompa & Co. med oppfølgere (1962–67), Espen Thorstensons filmer om Mormor og de åtte ungene (1977, 1979), Grete Salomonsens filmer om Kamilla og tyven (1988, 1989) og Peder Norlunds Ulvesommer (2003).

Liten Ida blir klassifisert som en dramafilm, men har i dag likevel aldersgrensen 11 år, og er slik sett en barnefilm ettersom filmen skildrer et barns opplevelse av krigen og livet som tyskerunge. Den kan imidlertid ikke sammenlignes med noen av de ovennevnte, mer typiske eksemplene på barnefilmer.

I 1981 ble det produsert flere store barndomsportretter som, inspirert av strømninger fra europeisk film, la vekt på erindring og følelser. Filmene skilte seg fra de amerikanske handlingsmettede barnefilmene som dominerte markedet, og debatten gikk blant kritikerne om hvorvidt de faktisk kunne betegnes som barnefilmer. Liten Ida faller nok mer innenfor denne kategorien gjennom vektleggingen av det følelsesbetonte. Som man også kan lese ut fra sjangerklassifiseringen av filmen, har den mange av dramafilmens trekk. Liten Ida er en klar representant for de andre barndomsskildrende filmene som ble produsert samme år.[3][4]

Liten Ida betegnes som sagt som en dramafilm. Dramafilm er en type av mange filmsjangere, og omhandler som regel mellommenneskelige og følelsesmessige forhold. Dette ser vi tydelig i filmen, der Ida blir både fysisk og psykisk dratt med i krigens grusomheter. Temaer som alkoholisme, narkomani, rasisme, religiøs intoleranse, fattigdom, kriminalitet og korrupsjon er ofte tema i dramafilmer og karakteren(e) kommer gjennom en kombinasjon av disse i konflikt med seg selv, andre eller samfunnet forøvrig.

I Liten Ida finnes ikke problemer som alkoholisme eller narkomani, men man kan si at filmen handler om fordommer. Ida blir sett ned på av de andre i samfunnet fordi hennes mor er tyskertøs - reaksjoner som var vanlig under krigsårene. Klærne og miljøet rundt Ida vitner også om fattigdom, noe som krigen også rommet rikelig av. Moren og særlig Ida gjennomlever dette i konflikten med de andre i lokalsamfunnet. Hun blir utstøtt av den lille bygdens barn og voksne, og selv om Ida må betegnes som ganske uskyldig i det hele, får man inntrykk av hvordan livet som «tyskerunge» kunne arte seg.

KritikerresponsRediger

Liten Ida ble godt mottatt av kritikerne da den hadde premiere i 1981. Sunniva Lindekleivs rolleprestasjon ble særlig lagt merke til. Filmen er forsiktig, enkel og saklig, men gjennom scenene der de små handlingenes grusomhet nøkternt avdekkes, skapes en effektiv og gripende fortelling om en barndom i krigens skygge. Med sin tematisering av «tyskertøsene» og deres barns skjebner, gir Liten Ida et dystert og alternativt perspektiv på okkupasjonstiden. Det redde, lidende og anklagende barneblikket er et ledemotiv i filmen, og gjør Liten Ida naken og sår.[1]

HovedrollerRediger

Rolle Skuespiller
Ida Sunniva Lindekleiv
Mor Lise Fjeldstad
Bror Howard Halvorsen
Søster Minken Fosheim
Nye Pappa Arne Lindtner Næss
Reija Ellen Westerfjell
Mor Revåsen Rønnaug Alten
Gubben Revåsen Gunnar Olram

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e «Liten Ida (1981)» Arkivert 16. desember 2012 hos Wayback Machine., Filmbasen.no
  2. ^ «Liten Ida», Filmstudiark, nfi.no
  3. ^ «Liten Ida», Dagbladet film
  4. ^ «Liten Ida», Filmarkivet, med episode fra filmen som video.

Eksterne lenkerRediger