Lekmannsbevegelse

Lekmannsbevegelsen er en samlebetegnelse på folkelige bevegelser og strømninger i norsk kirkeliv som drives av lekmenn, det vil si predikanter som ikke er utdannet eller ordinert som prester.[1]

Bevegelsen oppstod helt på slutten av 1700-tallet blant folk som ble forfulgt fordi de brøt Konventikkelplakaten fra 1741 om statskirkeprestenes monopol på å forkynne Guds ord. Dette gjelder i særlig grad Hans Nielsen Hauge og haugianismen. Forordningen om forbud mot forsamlinger som ikke var godkjent av sognepresten, ble opphevet i 1842, og fra 1850-årene ble lekmannsbevegelsen organisert i indremisjonsforeninger. I løpet av de vel neste hundre årene ble det også åpnet for prekener og barnedåp i Den norske kirken.

Lekmannsbevegelsene i Norge omfatter blant andre Det Norske Baptistsamfunn, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Pinsebevegelsen, Filadelfiamenigheten og Læstadianismen, men danner også grunnlaget for Det Norske Misjonsselskap, Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Det Vestlandske Indremisjonsforbund, Norsk Luthersk Misjonssamband og andre frivillige, lavkirkelige kristelige organisasjoner.

Lekmannsbevegelsen har tradisjonelt stått sterkest på Sørlandet og Vestlandet.[2]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Lekfolk
  2. ^ Norgeshistorie.no, Bjørg Seland: «Lekmannsrørsla». Hentet 19. des. 2016.


 Denne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.