Lekmann

uttrykk for en ulærd, eller en som tilhører folket
(Omdirigert fra «Legmann»)

Lekmann, legmann, legperson, legfolk eller bare leg stammer fra det greske ordet laikos som betyr «tilhører folket». En lekmann er i religiøs sammenheng en person, gjerne en forkynner eller predikant, som tilhører menigheten, men som ikke er presteviet. Ordet brukes også i andre sammenhenger, for eksempel om lekdommere i juridisk sammenheng, og mer uformelt om enhver som ikke tilhører en spesiell profesjon, men bare «fusker i faget». Motsetningen til «leg» er ofte «lærd».

Lekmannsskjønn rediger

Lekmannsskjønn er skjønn som er utøvd på bakgrunn av holdninger som er representative for ansvarlige personer med relevante praktiske erfaringer. Å bruke lekmannsskjønn vil si at man vurderer en sak ut fra sin kompetanse og erfaring. Lekmannsskjønn brukes i flere sammenhenger for å supplere fagkyndig, forvaltningsmessig og juridisk kunnskap.[1]

Lekmannsbevegelsen i Norge rediger

Utdypende artikkel: Lekmannsbevegelsen

I Norge begynte lekmannsbevegelsen med Hans Nielsen Hauges konflikt med kongens embetsmenn på slutten av 1700-tallet. Hauge og tilhengerne hans ble forfulgt fordi de brøt statskirkeprestenes monopol på å forkynne Guds ord. Da Konventikkelplakaten fra 1741 ble opphevet i 1842, ble imidlertid slik forkynnelse også tillatt for lekmenn. I 1888 fikk lekfolk dessuten lov å tale i Den norske kirken, først bare ved spesielle anledninger, men fra 1913 også under vanlige gudstjenester. Etter 1974 har lekpersoner i tillegg kunnet stå for dåp, nattverd og jordfestelse under tilsyn av prest. I 2012 skrev Aftenposten at flere tusen lekpredikanter har virket siden 1842, men at nå er det bare noen få igjen av den gamle typen kristenpredikanter.[2]

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger