Legionærsyken er en infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Legionella pneumophila, som arter seg som en alvorlig lungebetennelse med relativt høy dødelighet som varierer fra person til person, hos en frisk person vil dødeligheten ligge på 1–3 prosent, hos en person med en skjult underliggende sykdom (nyre, lever, og lignende) ligger dødeligheten rundt 10–15 prosent, hos en person med svekket immunforsvar og alvorlige underliggende sykdommer ligger dødeligheten på 30–40 prosent. (Disse tallende gjelder kun hvis man ikke får antibiotikabehandling.)

Legionærsyken
Område(r)Infeksjonsmedisin, pulmonologi
Symptom(er)Hodepine,[1] feber,[1] hoste,[1] myalgi,[1] skjelving,[2] lungebetennelse[2]
Inkubasjonstid2 dager[3]16 dager[3]
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeA48.1
ICD-9-kode482.8
ICPC-2R81
DiseasesDB7366
eMedicine220163
MeSHD007877

Historie rediger

Sykdommen ble først beskrevet i juli 1976 i Philadelphia, hvor det var et større utbrudd av sykdommen under årsmøtet til the American Legion (amerikanske krigsveteraner), derav navnet. Dette årsmøtet ble avholdt ved The Bellevue Stratford Hotel, hvor det senere viste seg at ventilasjonssystemet var infisert med Legionella. Både personer som oppholdt seg i hotellet, men også personer som passerte forbi hotellet på gaten ble smittet. Sykdommen ble derfor i en periode også populært kalt "broad street pneumonia".

Sykdom hos mennesker kom først etter 1950-tallet da klimaanlegg ble vanlig.

Epidemiologi rediger

Se også Epidemi

Legionærsyken smitter ikke fra person til person. Bakterien trives best i vann over 35–40 grader. Mest utsatt for å bli rammet av legionærsyken er eldre, røykere samt mennesker som har nedsatt immunforsvar.

Symptomer rediger

Pasienter med legionærsyke utvikler vanligvis feber, kuldefrysninger og hoste, som enten er tørrhoste eller produktiv hoste med slimproduksjon. Noen pasienter får også magesmerter, muskelverk, hodepine, tretthet, appetittap og diaré. Blodprøveundersøkelser vil kunne vise nedsatt nyrefunksjon. Lungerøntgen avdekker ofte pneumoniske infiltrater. Det kan være vanskelig å differensiere legionærsyke fra andre former for lungebetennelse, og spesifikke tester er nødvendig for å avklare dette. Inkubasjonstiden fra smitte inntil debut av symptomer ved legionærsyke er vanligvis 2-10 dager. Ved Pontiac-feber er inkubasjonstiden vanligvis kortere. (pontiac feber er den milde ikke dødelig versjon av legionærsyken)

Behandling rediger

Legionærsyken behandles med antibiotika, vanligvis quinoloner (levofloxacin, moxifloxacin, gemifloxacin) eller nyere makrolider (azithromycin, clarithromycin, roxithromycin). Disse preparatene er virksomme fordi de har en god intracellulær penetranse.

Større og viktige epidemier rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d (på cs, sk) WikiSkripta, ISSN 1804-6517, Wikidata Q9049250, https://www.wikiskripta.eu 
  2. ^ a b (på en) Disease Ontology, 27. mai 2016, Disease Ontology-ID DOID:10457, Wikidata Q5282129, http://purl.obolibrary.org/obo/doid.owl 
  3. ^ a b http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs285/en/; verkets språk: engelsk; besøksdato: 19. juli 2017.
  4. ^ «An outbreak of legionnaires’ disease in Lyon, France, April-May 2005: preliminary results» (engelsk). www.eurosurveillance.org. 8. juni 2005. Besøkt 30. juni 2021. 
  5. ^ «Borregaard var Legionella-kilden». dn.no. 8. juni 2005. Besøkt 30. juni 2021. 

Eksterne lenker rediger