Laohekou
Laohekou (kinesisk: 老河口, pinyin: Lǎohékǒu; også kjent som Laohokow eller Guanghua) er en kinesisk by på fylkesnivå i den nordvestlige del av provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen anslås til 590 000 innbyggere. Laohekou er en av byene i prefekturnivå-byen Xiangfan.
Selve Laohekou by er på kun 27 km², mens hele Laohekou byfylke er på 1,032 km².
Samferdsel rediger
Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu.
Kristen misjon rediger
Katolsk misjon rediger
Den katolske kirkes nærvær i Laohekou-området går tilbake til jesuittenes virksomhet på 1600-tallets første halvdel. Da oppstod de første små kjerner av katolikker der. Etter at jesuittordenen ble opphevet i 1770-årene gav paven lazaristene ansvar for deres kinamisjoner. De etablerte arbeid i Gucheng (Kucheng) tett ved byen Laohekou. Der virket blant annet patrene Jean-François-Régis Clet[1] og Jean-Gabriel Perboyre[2], som ble henrettet for sin tros skyld i henholdsvis 1820 og 1840 (begge helligkåret av pave Johannes Paul II i hhv. 2000 og 1996).
Misjonen i det nordvestre Hubei ble i 1870 organisert som et apostolisk vikariat ved navn Hu-Pè Occiduo-Settentrionale (Nordøstre Hubei) med sete i Laohekou (navneskifte til Laohekou i 1924). Italienske fransiskanere fra ordenens Toscana-provins S. Stimmate ledet misjonen. Området fikk sin første biskop i 1904 (Fabiano Landi O.F.M., 1876–1920).
Odoric Cheng Hede, en av de første seks kinesiske katolske biskoper, bispeviet i 1926, kom fra Laohekou og var blitt medlem av fransiskanerordenen. Han ble biskop i Puqi.
I 1936 ble fire sivile underprefekturer utskilt og gjort til et eget apostolisk prefektur ved navn Xiangyang, og ble sjelesørgerisk betrodd til kinesisk sekulargeistlighet. Dette området omfattet halvparten av vikariatet Laohekous katolikker. Laohekou ble elevert til bispedømme i 1946.
Etter Qing-dynastiets fall og særlig under den kinesiske borgerkrig led misjonen under de politiske og sosiale forstyrrelser; noen prester ble drept, andre ble bortført eller fengslet eller døde som følge av voldshandlinger, blant de sistnevnte også områdets annen biskop, msgr. Ermenegildo Ricci O.F.M. i 1931.
I 1947 hadde bispedømmet (som da dekket et område med 2,5 mill. innbyggere) ifølge årsrapporten til Vatikanet 20.509 katolikker og 5.434 katekumener (dåpskandidater). Foruten biskopen hadde det 23 fransiskanerprester hvorav syv kinesere, og ti kinesiske sekularprester. I juniorseminaret i Hankou studerte 35 fra Laohekou, og fire studerte ved hovedseminaret samme sted. Det var fire fransiskanerlegbrødre (én kinesisk), 35 kinesiske og 13 italienske ordenssøstre, 36 kateketer, 23 lærere (maestri) og 38 dåpsforberedere. Bispedømmet var delt i 14 primær- og 157 sekundærstasjoner, med 24 kirker og 40 kapeller (oratorier). Virksomheten omfattet ellers blant annet et hospital med 120 senger, 12 ambulatorier, tre barnehjem med 236 barn, to gamlehjem med 38 eldre, 11 barneskoler med 591 elever, og tre yrkesskoler med 50 elever.
Den siste kirkelige statistikk ble utarbeidet kort tid etter Mao Zedongs seier over Guomindang-regjeringen, og viste at bispedømmet Laohekou 1950 hadde 20.445 katolikker. Den tredje og siste Roma-utnevnte biskopen, Alfonso Maria Corrado Ferrani O.F.M., døde i eksil i sitt hjemland Italia i 1966.
Norsk luthersk misjon rediger
I 1894 ble Laohekou den primære misjonsmark for Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund, som var blitt opprettet i 1891. Området ble valgt særlig fordi ingen annen protestantisk misjonsorganisasjon virket der. Etterhvert utvidet de virksomheten slik at det også rakk inn i de sørvestlige deler av naboprovinsen Henan i nord.
Misjonens første menighet ble organisert i 1898. Arbeidet ble for det midlertidig nedlagt i og med bokseropprøret i 1900, da alle norske misjonærer unntatt én reiste ut av Kina, men høsten 1901 kunne de vende tilbake.
I 1920 ble det første skrittet tatt til organisering av kirken. Det ble dannet to presbyterier med tilsammen 22 menigheter. I 1927 måtte misjonærene igjen trekkes ut for en periode på noen måneder, grunnet lovløse tilstander. Misjonen hadde allerede mistet en av sine fremste, dr. Tønnes Frøyland, under et røveroverfall på Laohekou i 1913, og vurderte situasjonen i 1926-1927 som enda farligere. Men de kom tilbake raskt, selv om problemet med røverbander fortsatte langt inn i 1928. I 1928 kunne forbundets misjonssykehus i Liangigai misjonsstasjon i Laohekou tas i bruk. Det hadde 70 sengeplasser. I 1936 ble misjonæren Knut Samset tatt til fange av røvere, og døde i fangenskap etter noen få måneder.
I 1938 hadde misjonens to presbyterier 25 menigheter og ca. 4 000 medlemmer. Misjonærstyrken talte i 1940 67 norske misjonærer. De kunne fortsette sitt arbeid til 1944, men da japanske styrker trengte inn i naboprovinsen Henan og Laohekou ble utsatt for stadige bombeangrep, ble de evakuert til India av amerikanske fly. Etter tilbakekomsten fikk de bare noen få års virke. Alle ble evakuert fra Laohekou den 18. juni 1948, og et drøyt år etter var kommunistenes maktovertagelse på nær hele det kinesiske fastland et faktum.
Det blir anslått at resultatet av Kinamisjonens arbeid i Hubei da var rundt fem tusen døpte. Blant kjente norske misjonærer som virket på Hubei-feltet var Marie Monsen og misjonsforfatteren Asbjørn Aavik.
Referanser rediger
- ^ Per Einar Odden, i helgenbiografi på katolsk.no. Nettsted besøkt 1. mai 2007.
- ^ Per Einar Odden, i helgenbiografi på katolsk.no. Nettsted besøkt 1. mai 2007.
Litteratur rediger
- Enciclopedia Cattolica, Casa Editrice G.C. Sansoni, Firenze, 1951
- Noël Gubbels: Trois Siècles d'Apostolat: Histoire du Catholicisme de Hu-kwang depuis les origines 1587 jusqu'à 1870, Wuchang/Paris: Franciscan Press, 1934
- Guida delle Missioni Cattoliche, 5. utgave, 1975, Sacra Congregazione per l'Evangelizzazione dei Popoli, Roma
- Olav Uglem: Norsk Misjonshistorie, Oslo: Lunde forlag, 1979