Landdag (historisk)

Landdagen i Hertugdømmet Westfalen ble fra senmiddelalderen, gjennom tidlig moderne tid og helt til 1806 holdt i rådhuset i Arnsberg.
Landständepokal (Landstandpokalen) ble i 1667 gitt av Maximilian Heinrich av Bayern til landdagen i Hertugdømmet Wesfalen.

Landdag (historisk) (latin: dietas) var i senmiddelalderen og tidlig moderne tid stenderforsamlingen eller landskapsforsamlinger i tyske småstater. Det tyske ordet for en slik småstat er Land (flertall Länder).

Navnets opprinnelse og senere brukRediger

Da forsamlingene opprinnelig kun satt sammen én dag og forhandlet om saker som angikk landet, ble møtet kalt land – dag. Den latinske betegnelse dietas er på samme måte avledet av det latinske ord for dag, nemlig dies.

Navnet landdag gikk etterhvert over til folkerepresentasjonen i 1800-tallets tyske stater innen forbundet, på de østerrikske lands representative forsamlinger og videre til folkerepresentasjonen i de enkelte land i det tyske keiserdømme.[1] En provinsiallanddag var landdagen i en prøyssisk provins. Finland hadde 1809–1906 en stenderlanddag og i perioden 1907–18 en folkevalgt landdag.

Idag brukes brukes ordet landdag i Lichtensteins landdag, i de tyske landesparlamenter, i de Østerrikske landesparlamenter og i Sør-Tyrols landdag.

Uttrykket er videreutviklet bl.a. i navnet på den svenske nasjonalforsamlingen Riksdagen og det tyske direktevalgte parlamentet Forbundsdagen.

OppgaverRediger

Landdagenes opprinnelige funksjon var å skrive ut skatter som fyrsten ikke kunne gjøre uten samtykke fra stenderne.[2] Bakgrunnen var bl.a. at mange av fyrstedømmene på 1400-tallet hadde stor gjeld. Landdgenes oppgaver utviklet seg senere slik at den fikk medbestemmelse i andre saker.

Medlemmene av landdagen ble valgt av stenderne, så spranget er langt til dagens folkevalgte parlamenter. Imidlertid utgjorde landdagen en motvekt til fyrsten og den kan i dette perspektiv sies å utgjøre en forløper til parlamentet slik vi kjenner det idag.

LitteraturRediger

  • Gerhard Buchda: Reichsstände und Landstände in Deutschland im 16. und 17. Jahrhundert. I: Heinz Rausch: Die geschichtlichen Grundlagen der modernen Volksvertretung. Die Entwicklung von den mittelalterlichen Korporationen zu den modernen Parlamenten. Bind 2: Reichsstände und Landstände. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1974, ISBN 3-534-06911-0, (Wege der Forschung 469), S. 211–241.
  • Dietrich Gerhard (Utg.): Ständische Vertretungen in Europa im 17. und 18. Jahrhundert. 2. uendrete opplag. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1974, ISBN 3-525-35332-4, (Veröffentlichungen des Max-Planck-Instituts für Geschichte 27), (Studies presented to the International Commission for the History of Representative and Parliamentary Institutions 37).

ReferanserRediger