Lakshmibai
Lakshmibai, også Lakshmi Bai, ranien av Jhansi (født 19. november 1827, 1828 eller 1835[5], død 18. juni 1858) var dronning (rani) i fyrstestaten Jhansi i Nord-India. Hun spilte en sentral rolle i det indiske opprøret i 1857, i ledelsen for en opprørshær mot britene. Hun falt i kamp mot fienden i slaget ved Gwalior, og ble et symbol for frigjøringskampen mot det britiske overherredømmet i India, og er blitt som en martyr for de indiske nasjonalistene.[6]
| Lakshmibai | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. nov. 1828[1] Varanasi[2] | ||
| Død | 18. juni 1858 (29 år) Gwalior[3] | ||
| Beskjeftigelse | Aktivist, kriger, revolusjonær, frihetskjemper | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Gangadhara Rao[3][4] | ||
| Nasjonalitet | Marathariket | ||
Bakgrunn rediger
«Tigerinnen», som hun er kalt i flere dikt, ble født inn i en Karhada-brahmanfamilie i Varanasi. Hun fikk navnet Manikarnika, og ble kalt Manu.[6]
Hun mistet sin mor tidlig, og fikk dermed ingen tradisjonell kvinnelig påvirking, men vokste opp med gutter som lekekamerater. I én kilde (Gundersen) står det at hun fikk samme oppdragelse som dem, i en annen (Ray) at faren sørget for at hun fikk opplæring og utdannelse passende for en dronning, ettersom en astrolog visstnok hadde spådd at dét var hennes skjebne. Hun lærte flere språk: marathi, hindi, sanskrit og persisk; ble svært dyktig til å ri – og lærte å fekte og skyte.[7]
I 1842 ble hun giftet bort til Gangadhar Rao Newalkar, en barnløs enkemann, som var raja av Jhansi.[7] Ved giftemålet tok hun navnet Laskhmi, etter hindugudinnen for fremgang og rikdom. Det var vanlig blant kvinner i Maratha å ta navn etter gudinner. Til dette føyde man suffikset, «bai», som betyr dame (lady, eller madam, på engelsk).[8]
I 1851 fødte Lakshmi en sønn, som døde som spedbarn. Da Gangadhar senere ble syk, adopterte han Damodar Rao rett før sin død i november 1853.[9] Damodar var i slekt med ham, og tanken var at han skulle etterfølge Gangadhar som raja.[7]
Krigerdronningen rediger
I 1850-årene var det mange kvinner som hersket over stater i Sentralindia etter ektemennenes død. Lakshmibai hadde også regnet med å fungere som regent for sin umyndige adoptivsønn, som ifølge hindu-lovgivning var Gangadhar Raos rettmessige arving,[7] men britene hadde overherredømmet i India, og generalguvernør J.R. Dalhousies doktrine om «the lapse», som bestemte at stater uten legale arvinger skulle annekteres av britiske myndigheter, satte en stopper for dette. Dalhousie bestemte at den adopterte sønnen ikke var en legal arving, og annekteringen av Jhansi ble effektuert i 1854, etter at rani Lakshmibai hadde hatt en lang, skriftlig disputt med britene om saken.[6] Hun påpekte blant annet at herskerne i Jhansi alltid hadde vært lojale og flere ganger hadde hjulpet britene. Da ingenting hjalp, engasjerte Lakshmibai en britisk advokat for å få anneksjonen annullert. Hun hevdet at Jhansis herskere hadde en absolutt rett til sitt territorium, som de aldri hadde overført til britene. Dalhousie hevdet at Jhansi var et avhengig fyrstedømme, styrt av en lokal leder (chief) med tillatelse fra den britiske regjering, som var øverste hersker (sovereign).[7]
Det store indiske opprøret i 1857 rediger
I 1857 kom det store indiske opprøret i store deler av landet. Det var et opprør mot de britiske herskerne, representert ved Det britiske ostindiske kompani. Opprøret var foranlediget av krenkede religiøse følelser og manglende respekt for lokale sosiale rettigheter. Hæravdelinger i Jhansi gjorde opprør i juni 1857 og massakrerte engelske offiserer, funksjonærer og deres familier. Lakshmibai tok klart avstand fra disse handlingene. Britene ba henne om assistanse, noe hun ga dem, muligens med et håp om å få tilbake råderetten over Jhansi. Opprørerne ba henne også om hjelp, og fikk det. Det er uklart om hun hjalp opprørerne fordi hun mente tiden var inne for hevn. Det er mulig, som hun skrev til britene, at hun var blitt truet til å hjelpe opprørerne.[7]
Britene hadde hendene fulle med å slå ned opprørshærer rundt i landet, og den britiske kaptein W.C. Erskine, som forvaltet de territoriene der Jhansi inngikk, bemyndiget Lakshmibai til å regjere i Jhansi inntil videre. Hun tok fatt på å bygge opp Jhansis sikkerhet og forsvar. Da hun ble angrepet av nabostatene høsten 1857, ba hun britene om assistanse, men fikk ingen hjelp. Hun klarte å slå tilbake angrepet uten britenes hjelp, men fienden baksnakket henne hos myndighetene, og hun ble mistenkt for å ha stått bak opprøret og massakrene i juni.[10]
Våren 1858 ble det klart at britene oppfattet Sentralasia, spesielt Jhansi, som en trussel. Jhansi var nå blitt en velorganisert stat med 40 000 innbyggere. Den hadde en strategisk beliggenhet og en god befestning, og i slutten av mars ble Jhansi angrepet av britene, under ledelse av general Hugh Rose. Rani Lakshmibais soldater måtte gi etter for overmakten 3. april. Hun klarte å flykte til hest, med noen av sine menn. Historiene om hvordan hun kom seg ut av festningen, er mange og delvis fantasifulle, men i de fleste står det at hun kledde seg ut som en mann, og hadde adoptivsønnen bundet til ryggen. Flukten ble oppdaget, men hun var en bedre rytter enn engelskmennene, og kom seg unna i første omgang.[10]
Lakshmibais død i 1858 rediger
Det kom til sammenstøt med britene i Kalpi, og opprørerne flyktet til Gwalior, for å be maharajaen der, Jayaji Rao Sindhia, om hjelp fra hans tropper, og for å innta festningen. Enkelte historikere har tillagt Lakshmibai æren for denne planen.[11] Da opprørerne nærmet seg, marsjerte Sindhia og hans tropper mot dem, men troppene sluttet seg til opprørerne, og Sindhia flyktet. Opprørerne marsjerte inn i Gwalior i triumf, og ryktene om seieren spredte seg utover landet. Lakshmibai fryktet at de feiret for tidlig, at kampen ikke var over, og hun fikk rett. Britene ankom, og det kom til et slag ved Kotah-ki-sarai 17. juni 1858. Lakshmibai hadde kommandoen over opprørshæren, og ledet dem, iført sin vanlige militære uniform: rød jakke, bukser og hvit turban. Hun oppmuntret og ledet troppene gjennom det første døgnet, og da de britiske husarene angrep, møtte hun dem uten frykt, ifølge heltehistoriene. Hun ble drept, og det finnes ulike versjoner av hva som siden hendte.[7]
Tilhengerne hennes ville ikke at britene skulle få tak i henne, selv etter hennes død, så de brente henne i all hast, uten en skikkelig begravelse.
Etter tre dagers kamp overtok britene makten i Gwalior. Ifølge deres versjon av hva som skjedde med Lakshmibai etter hennes død, ga de henne en høytidelig begravelse. General Hugh Rose skrev i sin rapport etter slaget at Rani Lakshmibai var «attraktiv, dyktig og vakker», og at hun var «den farligste av alle indiske ledere.» Han rapporterte videre at hun var blitt begravet «med en høytidelig seremoni, under et tamarindtre under klippen ved Gwalior, der jeg så hennes ben og aske».[12][13]
Ettermæle rediger
Anekdoter og fakta blandes i historiene om Lakshmibai, og det kan være vanskelig å se virkelighetens rani i legendene som har vokst opp rundt henne. Hun tillegges egenskaper som modig og energisk, og skal ha vært vakker og hatt et overlegent intellekt, målbevissthet og gjennomføringsevne, på alle måter en leder.[7]
I 1943 ble det etablert et kvinneregiment i den indiske nasjonale hæren, som ble opprettet av nasjonalister i 1942. Målet med hæren var å styrte den britiske rajen i India, med japansk hjelp. Soldatene var frivillige indere fra Sørøst-Asia. Regimentet var et av de svært få kvinneregimentene under krigen. Det fikk navnet Rani of Jhansi Regiment, etter Lakshmibai, ranien av Jhansi.[14]
I 1957 ble det utgitt to minnefrimerker for å markere at det var 100 år siden det store opprøret. Motivet på det ene er Lakshmibai til hest.[15]
Fortsatt, på 2000-tallet, synges ballader og folkelige sanger om Lakshmibai, om hennes skjønnhet, mot og tapperhet. Det er skrevet bøker, skuespill og filmer der hun fremstilles som en helt som kjemper tappert mot overmakten. Hun er blitt kalt Indias Jeanne d'Arc og det er reist statuer og minnesmerker over henne flere steder i India. De store rytterstatuene av Lakshmibai med sverdet hevet, sies å representere folks syn på henne.[7]
Referanser rediger
- ^ oppført som Rani of Jhansi, pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Lakshmi Bai, www.britannica.com, besøkt 13. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.copsey-family.org, besøkt 2. mars 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Fødselsdatoen er som regel den samme i kildene, men fødselsåret er ikke endelig fastslått. I enkelte historiske kilder er 1827 oppgitt, i andre 1828 eller 1835. Ray (2008): «[…] probably in late 1827 or early 1828»; Gundersen (1988): «(Hun) ble født […], sannsynligvis i 1835»; Encyclopaedia Britannica: «born c. November 19, 1835»
- ^ a b c Gundersen (1988), s. 162
- ^ a b c d e f g h i Ray (2008)
- ^ Sinclair, W.F. «Indian names for English tongues». The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland: 166. «The styles of the ladies are simple enough. They generally take the name of a goddess [...] To these are added the syllable bai (=lady) [...]»
- ^ Rao betyr prins
- ^ a b Gundersen (1988), s. 163
- ^ Kaye, J.W.; Malleson, G.B. (1897–1898). Kaye's and Malleson's History of the Indian mutiny of 1857–8. 3. s. 5.
- ^ Sitatene, på originalspråket, engelsk: «personable, clever and beautiful»; «the most dangerous of all Indian leaders»; «with great ceremony under a tamarind tree under the Rock of Gwalior, where I saw her bones and ashes». Sitert i Meyer, Karl E. & Brysac, Shareen Blair (1999) Tournament of Shadows. Washington D.C. : Counterpoint, s. 138–145
- ^ Britene mente de hadde funnet noen av levningene etter Lakshmibai, på det stedet der hun skal ha blitt hurtig brent av sine tilhengere. Dette er ikke dokumentert. Sitert i Edwardes, Michael (1975) Red Year. London : Spherer Books, s. 125
- ^ Edwardes, Michael (1975). Red Year : the Indian Rebellion of 1857. Sphere. s. 126.
- ^ «Gallery of Indian Stamps - 1957». www.indiapicks.com. Besøkt 20. november 2019. Nettsted der bl.a. dette frimerket er vist
Kilder rediger
- Gundersen, Karin (1988). ««De var mange, hun alene: Ranien av Jhansi»». Kvinnenes kulturhistorie. 3. Universitetsforl. s. 162–164. ISBN 8200184552. [e-bok fra bokhylla.no]
- Kincaid, C.A. (1. april 1943). «Lakshmibai Rani of Jhansi». Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland (1): 100–104 – via Jstor.
- Ray, Bharati (2008). «Lakshmi Bai [Lakshmibai], rani of Jhansi». Oxford dictionary of national biography. Oxford University Press. [Tilgjengelig online gjennom abonnement]