LGM-25C Titan II
Se Titan (rakett) for Titan rakett-familien
| LGM-25C Titan II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Interkontinentalt ballistisk missil | ||
| Opphavsland | USA | ||
| I tjeneste | 1962 til 1987 | ||
| Brukt av | USA | ||
| Diameter | 3 meter | ||
| Motor | To-trinns flytende drivstoff rakettmotor; første trinn: LR-87; andre trinn: LR91 | ||
Titan II var et interkontinentalt ballistisk missil (ICBM) og en romrakett utviklet av Glenn L. Martin Company. Titan II var det kraftigste og største missil-våpensystemet som noensinne har blitt utplassert av USA.[1] Missilet bar et W-53 termonukleært stridshode, det kraftigste atomvåpenet som noensinne har blitt plassert på en amerikansk ICBM. Titan II var originalt designet og brukt som et interkontinentalt ballistisk missil, men ble også brukt som en lasterakett for å frakte romfartøyer i bane rundt jorden for United States Air Force, National Aeronautics and Space Administration (NASA) og National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). Romrakett-versjonen av Titan II missilet ble skutt opp fra Vandenberg Air Force Base i California, USA, frem til 2003. Titan II ble utrangert som et interkontinentalt ballistisk missil i 1987 under et moderniseringsprogram.
Titan II missilet rediger
Titan II missilet var etterfølgeren til Titan I missilet. I motsetning til Titan I, brukte Titan II et hydrazin basert hypergolisk drivstoff som var mer stabilt og pålitelig antent under oppskytning. Bruken av dette drivstoffet reduserte tiden det tok å avfyre missilet og tillot missilet å bli avfyrt fra rakettsiloer. Titan II ble utstyrt med det største kjernefysiske stridshodet som noen gang har blitt plassert på amerikanske interkontinentale ballistiske missiler.
LGM-25C Missilet rediger
Missilet bestod av et to-trinns, rakettdrevet fartøy og et atmosfærisk inngangsfartøy. Både trinn 1 og 2 inneholdt en rakettmotor samt drivstoff, og elektriske systemer, i tillegg inneholdt trinn 2 flygning og styringskontrollsystemet og missil-veiledningssystemet. Trinn 1 inneholdt tre gyroskop samt autopiloten. Autopiloten ville forsøke å holde missilet på en rett bane i den første fasen av oppskytningen og sendte kommandoer til styringssystemet i trinn to som ville kompensere og sende styringskommandør til rakettmotoren.
Luftrammen rediger
Selve luftrammen var en to-trinns luftstødig struktur som holdt og beskyttet missil utstyret under oppskytning. Rakettveiledningssystemet tillater avslåing og iscenesettelse av relé for å starte seperasjonen av trinn 1. Hvert trinn er 3,0 m i diameter og har drivstoff og oksidanttanker. Noen steder av luftrammen er det selve drivstoff og oksidanttankene som danner det ytterste laget til missilet. Eksterne slanger er festet til tankens ytre overflate for å gi passasje for rørene.
Det er tilgangsdører på raketten forover, akter og mellom tankene for inspeksjon og vedlikehold. Et avtagbart deksel for tankinnføring er plassert på den fremre kuppelen til hver tank. Mellom hvert trinn finnens det en mellomtrinns struktur som holder raketten stabil gjennom oppskytningen og gjor trinnseparasjonene pålitelige.
Mellom drivstofftankene og oksidasjonstankene finnes det også en stødig struktur, alt bidrar til økt stabilitet. Selve skroget er naglet.
Veiledning rediger
Det første veiledningssystemet for Titan II missilet ble bygd av ACDelco. Det bestod av et målesystem og en gyroskopisk sensor (IMU). Selve veiledningsmaskinen for Titan II var en datamaskin kalt ASC-15. Trinn 1 inneholdt tre gyroskop og en autopilot. Autopiloten ville forsøke å holde missilet på en rett bane under den første delen av oppskytningen. Den ville også sende kommandoer til IMUen i trinn 2. IMUen ville kompensere og sende styringsordre til rakettmotoren.
Når reservedeler for dette systemet ble vanskeligere å få tak i, ble det byttet ut med et mer moderne veiledningssystem; Delco Universal Space Guidance System (USGS).
Avfyring rediger
Titan II missilet ble designet for å bli avfyrt fra underjordiske rakettsiloer, designet for å kunne tåle et atomangrep. Dette var ment for å tillate USA å ri ut stormen av et fiendtlig kjernefysisk forkjøpsangrep og kunne klare å slå tilbake med et andreslag. Titan II ble derfor en viktig del av USAs andreslagskapasitet og kjernefysisk avskrekking mot Sovjetunionen under Den Kalde Krigen.
Ordren for å avfyre et Titan II missil kunne bare bli gitt eksklusivt av den amerikanske presidenten. Når avfyringsordren ble gitt ville koder bli sendt til rakettsiloene fra hovedkvarteret til Strategic Air Command (SAC) eller en reserve i California. Koden var en lydoverføring som bestod av 35 bokstaver.
Koden ville bli spilt over høyttalere i en oppskytningssentral der to missiloperatører ville oppholde seg. De to missiloperatørene ville da skrive ned koden i en notatbok. Kodene ble så sammenlignet med hverandre, og hvis de stemte overens, ville de hatt det som ble kalt en gyldig melding, og med det autorisasjon til å låse opp en rød safe som inneholdt missilavfyringsdokumenter. Safen ville vært låst med to låser, en lås for hver operatør. De ville så låse opp sin lås med en kombinasjon som bare hen visste.
Safen inneholdt et antall papirkonvolutter med to bokstaver skrevet på fremsiden. Gjemt i koden sendt fra SAC hovedkvarteret var en underkode på 7 bokstaver, de to første bokstavene i underkoden indikerte hvilken konvolutt som skulle åpnes. Inne i konvolutten var en plastikk-brikke med 5 bokstaver på.
Hvis koden på plastikk-brikken stemte overens med de 5 siste bokstavene i underkoden betydde det at avfyringsordren var gyldig og dermed autorisert av den amerikanske presidenten.
Meldingen inneholdt også en kode på 6 bokstaver som ville bli brukt for å låse opp missilen, denne koden ville bli slått inn i et annet system som åpnet en sommerfuglventil til en av oksidasjons-slangene til missilets rakettmotorer. Når missilet ble låst opp med koden ville den vært klar til å bli avfyrt. Andre proporsjoner av meldingen inneholdt et tidspunkt for avfyringen av missilet, noe som kunne vært umiddelbart eller et annet tidspunkt.
Når tiden var inne for missilet å bli avfyrt, ville de to operatørene sette inn en nøkkel i sitt konsoll panel. Nøklene måtte da snus innen to sekunder av hverandre og holdt i fem sekunder for å avfyre missilet. Nøklene var plassert 2.10 meter unna hverandre for å forhindre at en person kan snu begge nøklene samtidig. Dette garanterer at to personer er nødvendig for å avfyre missilet.
Når nøklene har blitt snudd samtidig og holdt i fem sekunder vil avfyringssekvensen starte.
Missilbatteriene vil starte å lade seg opp, det tar 28 sekunder å lade batteriene. Når batteriene er fulladet vil missilet koble seg fra siloen, noe som betyr at missilet er helt uavhengig. Omtrent samtidig som missilet blir uavhengig vil silodøren åpne seg, når døren er åpen setter det av en alarm i kontrollrommet og blir bekreftet som "SILO SOFT". Veiledningssystemet i missilet konfigurer seg så til å ta kontroll over missilet. Hovedmotoren vil så starte noen sekunder etterpå og bygger opp kraft. Støttene som holdt missilet fast i siloen ville så slippe tak i missilet, noe som lar missilet lette ut av siloen. Rundt 35 minutter etter avfyring, ville stridshodet nå målet sitt.
W-53 atomstridshode rediger
LGM-25C Titan II ICBM var utstyrt med en missilversjon av B53 atombomben kalt W-53. B53 atombomben var det kraftigste atomvåpenet i USAs arsenal etter at B41 bombene ble utrangert i 1976. W-53 var det kraftigste atomvåpenet plassert på interkontinentale ballistiske missiler av USA noensinne. Stridshode hadde en eksplosiv kraft på 9 megatonn, 650 ganger kraftigere en Little Boy, atombomben som detonerte over Hiroshima.
Stridshodet var plassert på tuppen av missilet i et atmosfærisk inngangsfartøy kalt Mark 6 re-entry vehicle. Inngangsfartøyet ville separere seg fra trinn 2 i sluttfasen av missilavfyringen og følge en ballistisk bane mot målet sitt der stridshodet enten ville detonere ved bakkekontakt eller over bakken når det nådde en viss høyde over målet (airburst).
.jpg)
-
Hardtack Oak prøvesprengningen i 1958. Bomben var en B53 og detonerte med en kraft på 8.9 megatonn. -
Mark 6 re-entry vehicle, det atmosfæriske inngangsfartøyet der W-53 stridshodet ble oppbevart på Titan II missilet. -
W-53/Mk53 termonukleært stridshode plassert inni Mk6 inngangsfartøyet -
Titan II missilet sett fra innsiden av missilsiloen ved The Titan Missile Museum i Arizona -
Preservert konsollbord med den ene avfyringsnøkkelen i kontrollrommet ved The Titan Missile Museum -
Hovedmotoren til Titan II missilet
.jpg)
.jpg)
Tjeneste og disposisjon rediger
Titan II missilet var i tjeneste fra 1963 til 1987. Originalt var der 54 Titan II Strategic Air Command missiler. 18 missiler utplassert rundt Davis-Monthan Air Force Base i Arizona var på 24-timers kontinuerlig beredskap. De andre 36 missilene ble utplassert jevnt mellom Little Rock Air Force Base i Arkansas, og McConnell Air Force Base i Wichita, Kansas, og var også under konstant fullt beredskap.
Installasjoner og Enheter rediger
Hver Titan II ICBM ving var utstyrt med 18 missiler, med 9 per skvadron der hver enkelt missil var plassert i rakkettsiloer spredt ut i området rundt basen missilene var designert til.
En skvadron ble designert som en strategisk missil skvadron (engelsk: Strategic Missile Squadron) (SMS).
308th Strategic Missile Wing, 1. april 1962 - 18. august 1987,
Little Rock Air Force Base, Arkansas
373d Strategic Missile Squadron
374th Strategic Missile Squadron
308th Missile Inspection and Maintenance Squadron
381st Strategic Missile Wing, 1. mars 1962 - 8. august 1984
McConnell Air Force Base, Kansas
532d Strategic Missile Squadron
533d Strategic Missile Squadron
1st Strategic Aerospace Division
Vandenberg Air Force Base, California
395th Strategic Missile Squadron, 1. februar 1959 - 31. desember 1969 (Hadde 3 rakettsiloer som ble brukt til utvikling og testing mellom 1963 og 1969)
NB: I 1959 ble det foreslått å etablere en femte Titan II installasjon i New York, men installasjonen ble aldri konstruert.
Utrangering rediger
Titan II missilet var egentlig ment til å bare bli brukt i 5-7 år, men endte opp med å tjenestegjøre mye lengre enn det noen hadde forventet. En av grunnene til at Titan II missilet ble holdt i bruk så lenge er at ledelsen innenfor USAF og SAC var rett og slett motvillige til å utrangere Titan II missilet fordi, selv om missilet utgjorde bare en liten brøkdel av de totale missilene i bruk, så representerte Titan II missilet en enorm del av den totale megatonnasjen som var utplassert på amerikanske interkontinentale ballistiske missiler.
Det er en vanlig misforståelse at Titan II missilene ble avviklet som følge av en nedrustningsavtale, egentlig var de bare ofre for et moderniseringsprogram. På grunn av volatiliteten til det flytende drivstoffet som missilet brukte og et problem med aldrende drivstofftetninger ble Titan II missilene planlagt å bli avviklet i 1971. På midten av 70-tallet hadde veiledningssystemet blitt utdatert og reservedeler kunne ikke lenger bli anskaffet, dermed ble Titan II missilene utstyrt med et nytt veiledningssystem kalt Universal Space Guidance System. Etter to ulykker i 1978 og 1980, ble avviklingsprogrammet for Titan II våpensystemet endelig startet i juli 1982. Det siste Titan II missilet som var plassert i rakettsilo 378-8 nær Judsonia i Arkansas, ble deaktivert 5.mai 1987. Etter at stridshodene ble fjernet, ble missilene plassert på lager på Davis-Monthan Air Force Base i Arizona og Norton Air Force Base i California. Missilene ble så demontert innen 2009.
Et Titan II rakettkompleks som tilhørte missil vingen ved Davis-Monthan Air Force Base unngikk riving og er nå et offentlig museum kjent som The Titan Missile Museum ved Sahuarita i Arizona. I rakettsiloer ved rakettkomplekset står det et ekte Titan II missil, men missilet var en treningsrakett og inneholdt aldri drivstoff eller et stridshode.
Antall Titan II missiler i tjeneste etter årstall:
- 1963: 56
- 1964: 59
- 1965: 59
- 1966: 60
- 1967: 63
- 1968: 59 (3 ble deaktivert ved Vandenberg Air Force Base)
- 1969: 60
- 1970: 57
- 1971: 57 (3 til ble deaktivert ved Vandenberg Air Force Base)
- 1971: 58
- 1972: 57
- 1973: 57
- 1974: 57
- 1975: 57
- 1976: 58
- 1977: 57
- 1978: 57
- 1979: 57
- 1980: 56
- 1981: 56 (President Ronald Reagan annonserer pensjoneringen av Titan II våpensystemet)
- 1983: 53
- 1984: 43 (Davis–Monthan Air Force Base rakettsiloene blir nedlagt)
- 1985: 21
- 1986: 9
- 1987: 0 (Little Rock Air Force Base rakettsiloene blir nedlagt)
Referanser rediger
- ^ «Titan II». Missile Threat (engelsk). Besøkt 6. august 2021.