Løglege skruvar og anna folk

novellesamling av Olav Duun fra 1907

Løglege skruvar og anna folk er ei novellesamling av Olav Duun, utgitt i 1907.[1] Det var den første bok Duun ga ut, og den hadde sjangerbetegnelsen «sogor» (fortellinger) på tittelbladet.[2] Duun omtalte selv tekstene som «småstubbor».[3]

Løglege skruvar og anna folk
Olav Duun Løglege skruvar 1907.png
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1907
ForlagOlaf Norlis Forlag

InnholdRediger

Boka inneholder tolv noveller: «Um morgonen slik», «Berre fiendar», «Gamall kjærleik», «Naar det vert nok», «Inni Fjorden», «Hjaa bror sin», «Fjellkragg», «Guten i røyken», «Han Lauris», «Berre 'verden'», «Fyrste skuledagen» og «Midt i folkvegen». Ved utgivelsen ble boka beskrevet som «Små stutte folkelivsbilete [som] tek folk på kornet»,[4]

Fortellingene utspiller seg i et bonde- og fiskersamfunn i omforming,[3] og henter landskap, personer og språk fra Duuns hjemtrakter på Jøa og Otterøya.[5] Språktonen og replikkkunsten kan sees i lys av den muntlige litterære tradisjonen som Duun vokste opp i, med «skrøner» og «skjemtesoger».[3][6] Rolv Thesen skriver at «Her møter ein først og fremst den duunske humor, ein ekte trøndsk og grotesk humor.»[7] De morsomste av fortellingene er «Inni Fjorden», «Midt i folkvegen» og «Gamall kjærleik».[8]

Novellene er også omtalt som «ram realisme» hvor han skildrer sine typer med respekt og uten «reformator-mine».[9] Livskampen til personene i boka går ut på å «realisere seg selv, og møte livet» og å «hevde seg overfor bygda».[10] «Først og fremst er det problemet sjølvheving og kompensasjon».[11]

Om enkelt-noveller

Hovedpersonen i «Han Lauris» er en egenrådig og arbeidsom mann som ikke er redd for folkesnakket, men som likevel i et avgjørende øyeblikk blir narret og skremt på en slik måte at hybris går ut av ham og han står igjen redusert.[3][12] Både Birkeland og Gujord regner dette som den beste fortellinga i boka.[3][12]

Gutten Anders i novella «Fyrste skuledagen» vokser opp på en avsides fjellgård, og mora har forsømt å sende ham på skolen. Når læreren besøker gården, blir komikken i første omgang rettet mot det uorganiserte hjemmet. Etterhvert som gutten kommer seg på skolen, skifter fortellingen fra komikk til større psykologisk dybde, og sympatien havner hos den udannede gutten.[12]

Fortelleren Jørn i «Hjaa bror sin» er husmann og treskomaker, og forteller om et besøk hos broren, som er lærer og klokker, og har kommet seg opp og fram i bygdesamfunnet. Komikken i historien ligger for det første i at klokkerens myndige kone overkjører ektemannen i sin iver etter å beskytte hjemmets verdighet mot den simple treskomakeren, og dels i at den fine familien har fått en sønn som er «tullut»: «Dæm hi sainneli' sett å trekkast me, dæm som hi komme seig fram aa …».[3] Novellen er blant de mest populære opplesningsstykkene i Duuns forfatterskap.[3]

Novella «Naar det vert nok» har ytre trekk felles med Duuns eget liv på den tiden boka ble til: en lærer og en meieribestyrer er forlovet og bor langt fra hverandre mens de forsøker å avklare sitt framtidige liv sammen.[12]

En av novellene, «Berre 'verden'» stikker seg ut fra de andre som tendensdiktning med synlig brodd mot bedehuskristendom.[13]

ReferanserRediger

  1. ^ Duun, Olav (1907). Løglege skruvar og anna folk. Kristiania: Norli. 
  2. ^ Haukaas, Kaare (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 5. 
  3. ^ a b c d e f g Bjarte Birkeland (1976). Olav Duuns soger og forteljingar. Oslo: Samlaget. s. 20-28, 46-53, 116–121. ISBN 8252106196. 
  4. ^ K.G.K. (1907). «Bøker». Syn og segn 1907. Oslo: Samlaget. s. 166. 
  5. ^ Guttorm Hansen (1976). «Olav Duun og Namdalen». Syn og segn. Oslo: Samlaget. s. 578-591. 
  6. ^ Rolv Thesen (1957). «Da Olav Duun debuterte». Vinduet. Oslo: Gyldendal. s. 205-207. 
  7. ^ Rolv Thesen (1969). «Innleing». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 1. Oslo: Norli. s. 5-8. 
  8. ^ Olav Skjerven (1936). «Humoren hjaa Duun». Syn og segn. Oslo: Samlaget. s. 414-418. 
  9. ^ Rolv Thesen (1942). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 64-65. 
  10. ^ Alf Tveterås (1949). «I skyggen av 'Juvikfolke'». Samtiden. Aschehoug. s. 242-249. 
  11. ^ Gullveng, Eirek (1947). Olav Duuns dikting : ei innføring. Hamar: Norsk skoletidende. s. 13-14. 
  12. ^ a b c d Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 189–194
  13. ^ Bjarte Birkeland (1950). «Natur og menneske». Seks unge om Olav Duun. Oslo: Norli. s. 220. 

Eksterne lenkerRediger