Tendenskunst
Tendenskunst, tendensmaleri, tendensdiktning, tendenslitteratur og liknende er billedkunst, litteratur og så videre der kunstneren bevisst går inn for eller agiterer for aktuelle politiske, sosiale, moralske eller religiøse oppfatninger.
Tendenskunst rediger
Begrepet tendenskunst var opprinnelig en kritikeretikk fra 1930, myntet på arbeider av norske billedkunstnere som tok opp samfunnsmessige misforhold og sosiale motsetninger. Betegnelsen ble først brukt om en mer allment rettet samfunnskritikk, ofte med sterke pasifistiske elementer, siden mer spesielt om en kunstretning innen norsk modernisme som oppsto i mellomkrigsåra og varte fra ca. 1920 til ca. 1950. Typiske representanter var engasjerte utøvere som Alf Rolfsen og Per Krohg som forsøkte å spre kunnskap og kunst til et bredt, folkelig publikum gjennom store, kubistiske freskomalerier.
Den politiske tendenskunsten, og annen fortellende oppdragskunst med et overordnet budskap, har ofte blitt vurdert som mindre viktig enn fri, selvstendig kunst. Likevel kan slik kunst være like estetisk betydningsfull som den tilsynelatende upolitiske «absolutte» kunsten. Tendenskunsten er dessuten interessant som kultur- og idéhistorisk fenomen.
Tendenslitteratur rediger
Tendenslitteratur er engasjert litteratur der forfatteren påpeker politiske, moralske eller sosiale problemer i samfunnet og forsøker å forandre det og indvidene. Problemorientert litteratur, for eksempel samfunnskritisk litteratur, særlig under naturalismen og realismen, er et tydelig eksempel på tendenslitteratur. Også satire, utopi og didaktisk diktning kan også regnes som tendenslitteratur. Etter julirevolusjonen i Frankrike 1830 oppstod det man da kalte tendensromanen.