Kontinentalmargin
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Kontinentalmarginen er den delen av havbunnen som ligger mellom landområdene og dyphavet. Den omfatter kontinentalsokkelen, kontinentalskråningen og kontinentalstigningen. Kontinentalmarginer utgjør omtrent 28 % av havets totale areal.
Kontinentalsoklene har lite fall og strekker seg gjennomsnittlig ca. 80 km utfra kysten, men bredden varierer mye. Ytterkanten av kontinentalsokkelen har et bratt fall ned mot dypere vann og kalles kontinentalskråningen. Lenger ut ligger kontinentalstigningen med slakere fall ned mot dyphavsslettene. Overgangen mellom kontinental- og havbunnskorpe skjer som regel under kontinentalstigningen. Grensesonen mellom disse kalles gjerne for en kontinentrand. Et annet navn for kontinentalstigningen er kontinentalfoten.
Havrettskonvensjonen gir kyststaten enerett til alle naturressurser i farvann som ligger nærmere grunnlinjen enn 200 nautiske mil (370.4 km). Dersom kanten av kontinentalmarginen ligger lenger ut enn 200 nautiske mil, har kyststaten spesielle rettigheter helt ut til kanten.
I geologien skilles det mellom aktive og passive kontinentalmarginer. I passive marginer beveger kontinental- og havbunnsplaten seg ikke i forhold til hverandre, og det skjer en opphopning av sedimenter. Passive marginer er vanlig langs kystene av Atlanterhavet og Det indiske hav. I aktive marginer presses havbunnsplaten under kontinentalplaten (subduksjon). Det er ofte en vulkansk fjellkjede på kontinentalplaten, en øybue på havbunnsplaten og en dyphavsgrop i overgangen mellom platene. Aktive marginer er vanlige rundt Stillehavet.