Grunnlinje (havrett)

Grunnlinje angir innen havrett en kyststats avgrensning mot havet, en sammenhengende linje rundt kysten som dannes av grunnlinjene. Grunnlinjer er geodetiske linjesegmenter (rette linjer) trukket mellom grunnlinjepunkt, dvs. kystens ytterpunkter, inkl. nærliggende øyer, holmer og skjær som ikke overskylles av bølger ved lavvann. Grunnlinjen danner utgangspunkt for fastlegging av landets indre farvann, territorialgrense, tilstøtende sone, fiskerigrense, økonomisk sone og midtlinje til andre kyststater.

Illustrasjon av havrettens maritime grenser

Fjorder, bukter og mindre havområder innenfor grunnlinjen utgjør indre farvann, hvor i praksis kyststaten har samme jurisdiksjon som på landterritoriet. Det tilgrensende sjøbeltet utenfor grunnlinjen kalles sjøterritoriet (eller territorialfarvann) hvor kyststaten har full suverenitet og jurisdiksjon. Fremmede fartøyer har imidlertid rett til uskyldig gjennomfart i sjøterritoriet og til stans eller ankring i sjøterritoriet når dette er nødvendig på grunn av force majeure eller havsnød, eller for å yte assistanse til personer, skip eller luftfartøyer som er i fare eller nød. Sjøterritoriet strekker seg fra og med 1. januar 2004 ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjene langs kysten, jf. lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone § 2. Norges sjøgrenser mot de tilstøtende sjøterritorier til Russland og Sverige er regulert gjennom felles overenskomster av henholdsvis 1957 og 1909.

NorgeRediger

Langs norskekysten er det stor variasjon i avstanden mellom fastlandets kyst og grunnlinjen. Langs sørlandskysten og særlig Jæren ligger grunnlinjen kloss opptil fastlandet, mens den utenfor Trøndelag og Nordland ligger 30-40 km fra fastlandet. Det desidert største havområdet som ligger innenfor grunnlinjen er Vestfjorden og utenfor Bodø ligger grunnlinjen opptil 90 km (50 nm) fra fastlandet.

I mellomkrigstiden var det en stor utenrikspolitisksak om å avgjøre Norges standpunkt vedr. grunnlinjen, hvilket hadde en stor betydning for hva som senere skulle tilfalle norsk kontinentalsokkel, og vår oljerikdom. Sentrale personer her var C. J. Hambro og Halvdan Koht.[1]

Lange eller korte grunnlinjerRediger

Norge har en meget «komplisert» kystlinje, ved at fastlandet i de fleste tilfeller er omkranset av en mengde øyer og skjær, gjerne med stor avstand fra fastlandet. På 1920-tallet var ikke Havretten like etablert som i dag, så Norge som kystnasjon hadde behov for å hevde sin rett, i hovedsak i forhold til fiskerier fra fremmede nasjoner. I arbeidet med å definere det indre farvannet var det viktig å fastslå og dette kunne utgå fra de ytterste skjær som ikke ble overskyllet av havet under normale forhold![2]

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger