Åpne hovedmenyen

Konsubstansiasjon (latin con, sammen, og substantia, vesen, innhold) er en prosess ved hvilken Kristi legeme og blod i luthersk teologi tenkes å forene seg med brødet og vinen i nattverden under feiringen av en messe.[1]

Konsubstansiasjon er således en forklaringsmodell for realpresensen, den kristne lære om Kristi sanne legemes og blods presens/nærvær ved konsekrasjonen. Kristi kropps och blods substanser anses i følge konsubstansiationslæren å sameksistere med brødets og vinens substanser, til forskjell fra transsubstansiasjonslæren, som mener at brødets og vinets substanser opphører å eksistere. Begge modellene hevder at de ytre aksidenser forblir brødets og vinen, likeså at Kristi legemes og blods substanser blir virkelig nærværende.

Dette er en integrert del av den gjengse nattverdslæren i luthersk tradisjon, men allerede fra 1500-tallet har også andre kompletterende teologiske modeller for realpresens forekommet innen trossamfunn med luthersk-melanchthonsk teologi. I følge Confessio Augustanas apologi forvandles brødet og vinen uttrykkelig til Kristi legeme og blod. Konkordieformelen tilslutter seg impanasjonslæren. Nykonfesjonalismen på 1800-tallet og lutherrenessansen foretrakk en beskrivelse av Kristi legemes og blods nærvær «i, med og under» brødets og vinens gestalter, basert på et antall luthersitater.

Den reformerte delen av kristenheten tar avstand fra konsubstansiasjonslæren idet man anser at den ikke har støtte i Bibelen. I reformasjonstiden ble det utformet flere forskjellige lærer, av blant andre Calvin og Zwingli, som imidlertid har det til felles at de ikke regner med noen realpresens i tradisjonell mening, hvilket den katolske kirke har til felles med den evangelisk-lutherske.

ReferanserRediger